Mina har sovet 300 netter i telt
– lær deg turtriksene
– Det beste med å være på tur, er å danse, leke og fortelle historier. Og å være med «daddy».
Sammen med «daddy», Alexander Read, har Mina Floriana (4) sovet 300 netter i telt. Hun har besteget fem 2000-meterstopper og lagt hundrevis av kilometer bak seg.
– Magiske turøyeblikk er som regel ikke de store hendelsene, men de mange små. Ting som er alt annet enn spektakulære, men som på 1400 høydemeter blir noe helt spesielt, forteller Alexander.
En annerledes hverdag
Det hele startet i 2018, da Alexander sto uten jobb etter en nedbemanningsprosess.
Alexander, som har gått i fjellet hele livet, bestemte seg for å snu situasjonen til noe positivt. Han ville ta det allerede veletablerte turlivet et steg lenger ved å dra på ekspedisjon, sammen med Mina.
– Mammaen til Mina har en jobb som gjør at hun akkurat ikke rekker å hente og levere i barnehagen, så det ble tidlig avklart at hvis jeg skulle på tur, ville det bli sammen med Mina. Og det gjorde meg egentlig bare enda mer gira, forteller Alexander.
En 57 dager lang vintertur fra Vest-Agder til Jotunheimen ble starten for «Mina og meg». To år senere har de et titalls ekspedisjoner bak seg, hvorav flere har vært til inntekt for veldedige formål. De har laget dokumentarfilm og barne-tv-program, og blitt nominert til en rekke priser.
I 2019 ble paret kåret til Årets Villmarkinger.
– Nå har jeg plutselig en fjellguide som har åpnet en port til et magisk rike jeg ikke visste fantes, forteller Alexander.
På Instagram kan vi følge «Mina og meg» på korte og lange ekspedisjoner i norsk natur. Her får vi glimt av en «hverdag» i fjellet, og kan ta del i parets jakt på magiske turøyeblikk.
En annen som alltid er med på tur …
… er dukken Laura.
– Hun er Minas følgesvenn og har vært på flere turer enn mange nordmenn er på i løpet av et helt liv, sier Alexander.
Mina og Alexander tror på turmagi. De tror at naturen er en super arena for å bli kjent med hverandre, og – de tror på troll.
– De har store øyne, ører, føtter og rumpe. De er glatte som stein og har hale. De er snille, men ser ikke alltid snille ut, forteller Mina.
– Vi lever i et samfunn der kommunikasjonsmulighetene er bedre enn noen gang, samtidig som vi kanskje har større avstand til hverandre enn noensinne. Jeg tror vi trenger å jakte på troll i 2020, sier Alexander.
Naturen som lekeplass
Mina og Alexander bader i bekker, hopper fra steiner, spiser lunsj med ryper og ser på Elsa og Anna – på en TV Mina har laget i snøen.
De synger «Hakuna Matata» og «Let it go», danser og dikter historier.
Tett i telt
Å bo på rundt tre kvadrat i uke etter uke kan være en prøvelse for selv den mest drevne fjellfant. Men for Mina og Alexander har teltlivet blitt hverdag.
– Det er en enkel og fin verden. Det å være sammen i så små omgivelser, gjør at vi ikke kan flykte fra interaksjonen og leken, sier Alexander.
De leser bøker og steller med Laura – og ser ofte på bilder av de der hjemme: mamma, lillesøster og barna i barnehagen.
– Vi koser oss med litt godteri og leker gjemsel i teltet, forteller Mina.
Å dra på tur sammen
– Folk spør meg ofte om hvordan jeg motiverer Mina til å dra på tur. Da svarer jeg at jeg ikke motiverer henne, for det er ikke mulig å motivere et barn til å gå 160 kilometer i fjellet, forteller Alexander.
Nøkkelen er gjøre turen til et felles prosjekt.
– Det første man må gjøre, er å begynne å si «vi skal på tur sammen», framfor «jeg skal ta med barna på tur», råder Alexander.
Mina «studerer» kart, forteller hva hun vil gjøre på tur og bestemmer selv hvilke tegnesaker, prinsessekjoler og bøker hun skal ha med.
– Samtidig sier jeg at hun ikke kan ta med ti bøker, men to.
For så lenge rammene er klare, er omkampene få.
– Jeg legger de rammene som må til for å ivareta sikkerhet, flyt og dynamikk, men er opptatt av å gi Mina ansvar og en stemme der jeg kan. Mina gidder ikke krangle på noe hun vet ikke leder noen vei.
Å mestre naturen
Mina vet hvordan man forvarmer en primus. Hun kan rulle et telt med ekspedisjonsrull og har et forhold til kuldegrop, bresprekker og snøskred.
– Men disse turene handler ikke først og fremst om å lære seg praktiske turting, men om å bli kjent med seg selv i møte med naturen, sier Alexander.
Den største prøvelsen
Mina og Alexander har kjempet seg gjennom 20 sekundmeter vind og sittet værfast i 25 minus.
Men den største utfordringen med å dra på tur med barn, er ifølge Alexander noe helt annet.
– Det praktiske må bare være på plass, dermed basta. Den største utfordringen er når jeg ikke klarer å legge fra meg voksenhodet. Hvis jeg blir sliten fordi jeg ikke tar godt nok vare på meg selv, klarer jeg ikke i like stor grad å være en del av Minas verden. Da ødelegger jeg noe helt fundamentalt.
For det er hele meningen med hvorfor paret er på tur: Å være i en felles modus.
– Fokuset skifter hos både Mina og meg når vi er på tur. Vi får tid til å konsentrere oss om de tingene som lager plusstegn i margen.
Alexander refererer til den barnlige gleden filosofen Arne Næss snakket om:
– Når jeg tar meg i å sitte og telle beina på maurene eller nålene i maurtuen, og tenker at det er en fornuftig ting å gjøre, da er vi inne på essensen.
Vil dele turmagien
Mina og Alexander har syklet fra Åndalsnes til Beitostølen, krysset Nordryggen på ski og gått fra Romsdalsfjella til Dovrefjell, fra Lillehammer til Rondane, fra Kongsberg til Finse og Hjørundfjorden rundt.
Likevel er det ingenting paret setter høyere enn å være hjemme og på mikroeventyr sammen med mamma Kristin og Lijle Olava (1).
– Det å koble naturen tettere på livet, gjennom korte og lange turer, er et verdivalg Kristin og jeg har tatt sammen, forteller Alexander.
– Hvis Mina og jeg kan få flere voksne og barn til å komme seg ut og se etter troll, gjør det meg veldig glad.
Og man trenger ikke ferdes to måneder i fjellet for å gjøre det.
– Turene våre handler til syvende og sist ikke om det store målet, men om det som skjer akkurat her og nå.