Drippin

Erik Spanne, også kjent som Drippin, er en ung produsent med stort talent for klubbmusikk. Fra sin base i Oslo lager Drippin fengende låter som slår an på klubber over hele verden.

Hans debutalbum Silver Cloak førte til at han fikk spille på en rekke festivaler og klubber over hele verden, blant annet på Island og i Shanghai, Tokyo og New York.

Drippin har samarbeidet med flere berømte rappere, deriblant Sicko Mobb, Le1f, King Louie og Riko Dan, og i 2017 ble han nominert til Spellemannprisen for sin produksjon av albumet til Nils Bech, Echo. I 2016 ble Drippin som en av få heldige søkere utvalgt til å delta på Redbull Music Academy i Montreal.

Hva tenkte du da du ble spurt om å delta i dette prosjektet?
– Det var en stor ære å bli spurt. Ikke bare fordi det innebærer å tolke et meget kjent verk, men også fordi jeg gjennom dette prosjektet representerer Norge og ikke minst min sjanger, elektronisk musikk.

Hvorfor valgte du å tolke akkurat «I Dovregubbens hall»?
– Jeg tiltrekkes av mørke motiver, melankoli og intensitet, og rent instinktivt virket den låten mest tiltalende på meg. «I Dovregubbens hall» skiller seg veldig ut i Peer Gynt med sin voldsomhet og dystre, neste klaustrofobiske oppbygning, og står i kontrast til resten av komposisjonene han skrev for stykket, som er veldig lyse og forsiktige.

Hva er ditt forhold til Peer Gynt?
– Jeg hadde ikke noe spesielt forhold til Peer Gynt annet enn fra skolepensum. Det var fint å dykke litt dypere ned i stykket som voksen, og det var overraskende å se hvor relevant tematikken er selv 150 år etter.

Hvilket forhold hadde du til Edvard Griegs musikk før dette prosjektet?
– Edvard Griegs musikk er nesten synonym med nasjonalisme og nasjonalromantikk. Man kan nærmest lukte fjellufta og høre kubjeller når man hører musikken han komponerte til Peer Gynt. Dette tror jeg også var Griegs intensjon da han skrev musikken.

Hvordan er det å være artist i Norge i dag?
– Noe jeg syntes er veldig interessant i Norge nå, er at man ser tendenser til at nye artister ikke lenger er så sultne på å bli «signet» av større plateselskaper. De skaper i stedet sine egne plattformer, gir ut musikk på sine egne premisser og skaper sine egne muligheter.