No Dreams, No Gold handler om pauser, pauker og powernaps og om å fremføre eget materiale, om digresjoner, våte drømmer og elektroakustisk musikk. Eller om fravær, om hvordan og når man skal drikke kaffe, om det vanlige og det uvanlige. Og som med de fleste verk av Ingrid Berger Myhre og Lasse Passage, blir man i godt humør av å se dem.

Ingrid og Lasse har forskjellige erfaringer og perspektiver, men deler forhandlingsrommet som oppstår når de møtes i randsonen av egen ekspertise. Forestillingen har i høy grad kommet til å handle om dem, men ganske så fritt i forhold til det selvbiografiske. De tillater seg å drive inn i fiksjonen. Som en konsekvens blir No Dreams, No Gold en forestilling som tar forfriskende friheter der den slentrer mellom et bredt spekter av sjangere: fra erotiske hørespill til hybrisforelesninger og kompromissløse enmannsband.

Og så blir det altså en forestilling om pauser, som også handler om struktur. For er ikke pause og struktur rett og slett to sider av samme sak – noe å holde på, og noe å lene seg til – mens man holder på?