Hector Berlioz komponerte et av sine fineste verk, sin originale og utsøkte tredje symfoni, Romeo og Julie, etter å ha blitt inspirert av en forestilling med Shakespeares mesterverk i Paris i 1827, hvor Harriet Smithson, som han senere giftet seg med, var en av skuespillerne. I dette oppfinnsomme verket, bruker Berlioz orkesterkreftene til å uttrykke Romeo og Julies inderlige kjærlighet. Verkets solister og korkrefter har fortellende roller.

I boken Elder on Music sier Sir Mark Elder at Hector Berlioz er en av de historiske personene han gjerne skulle spist middag sammen med. Et måltid hvor han kunne få et innblikk i hans liv, og ikke minst, få svar på hvorfor han ikke skrev flere operaer. Var det fordi de ikke ble anerkjente eller var det fordi Berlioz selv ikke trodde på denne sjangeren lengre? Var Romeo og Julie en alternativ løsning? For komponisten selv er det ikke tvil om at verket hadde en spesiell og viktig betydning.

Det sies at symfonien var en hyllest til hans egen, helt personlige Julie, og til hans to store mentorer, Shakespeare og Beethoven. Richard Wagner var til stede på premieren 24. november 1839. Han glemte aldri hvilket inntrykk musikken hadde på ham. På partituret til Tristan og Isolde, som han ga til Berlioz tyve år senere sto det skrevet: "Til den kjære og store komponisten av Romeo og Julie, fra den takknemlige komponisten av Tristan and Isolde."

Kveldens dirigent, orkesterets første gjestedirigent Sir Mark Elder, har lenge vært en forkjemper for Berlioz’ musikk, og holder ved like en lang tradisjon i sitt andre orkester, Hallé i Manchester.

Foto: Bryn Terfel, Mitch Jenkins / Deutsche Grammophon

Varm opp til konserten på Bergenphilive:
Hector Berlioz: Symphonie fantastique
Hector Berlioz: Grande messe des morts