SSO: Frank Peter Zimmermann med Tysk Romantikk

Claude Vivier var en kanadisk komponist som på brutalt vis ble myrdet i Paris 7. mars 1983. Hans orkesterstykke Orion blir i kveld for første gang oppført her i landet. Etter Schumanns lenge miskjente fiolinkonsert forflytter vi oss til Mendelssohns lysende symfoni nr. 4, Den italienske.

Claude Vivier var en kanadisk komponist som på brutalt vis ble myrdet i Paris 7. mars 1983. Hans orkesterstykke Orion blir i kveld for første gang oppført her i landet. Etter Schumanns lenge miskjente fiolinkonsert forflytter vi oss til Mendelssohns lysende symfoni nr. 4, Den italienske.

Medvirkende:
Clemens Schuldt, dirigent
Frank Peter Zimmermann, fiolin

Program:
Robert Schumann: Konsert for fiolin
Felix Mendelssohn-Bartholdy: Symfoni nr. 4 - Italienske

Claude Vivier skrev Orion i 1979. Orion er som kjent et stjernebilde og Orions belte har åtte sterkt lysende stjerner. Dette kommer til uttrykk i Viviers korte orkesterstykke som hørbare lysglimt. Vivier var i sin tid elev av Karlheinz Stockhausen og hadde sikkert sin kosmiske interesse fra ham. I Orion hører vi også at komponisten var blitt inspirert av musikk fra sin langvarige Asia-reise. Vivier varierer en melodi på seks forskjellige måter og med ulikt uttrykk. Melodien hører vi først fra trompeten, som Vivier mener var «dødens instrument i middelalderen», og som han forbinder med Bergmans film Det sjunde inseglet.

Schumanns fiolinkonsert ble skrevet i 1853, men først oppført i 1937. Det var imidlertid Yehudi Menhuin som oppdaget storheten i verket, men som jøde fikk han ikke oppføre det i nazitiden. At dette verket ble komponert kort tid før Schumanns sammenbrudd, er grunnen til at verket ble liggende. Tidens store fiolinist, Joseph Joachim, som verket var skrevet for, fremførte det aldri. Først i de senere år har fiolinkonserten kommet til sin rett, i fremragende tolkninger av Isabelle Faust og Carolin Widmann. Når vi hører konserten, virker det som at alle satser har et langsomt tempo, selv om de følger skjemaet for hurtig-langsom-hurtig. Sentralt i verket står det som er blitt kalt solistens «indre monolog» i den langsomme satsen. Den er et slags intermezzo, sangbar og vakker, med harmonisk rike forbindelser. Siste sats krever det ytterste av solisten.

Mendelssohns Fjerde var en frukt av hans Italia-opphold, og han beskriver denne tiden med ordene «den høyeste livsglede jeg kunne tenke meg». Kompositorisk stemmer alt i dette verket. Mendelssohn var genial når det gjaldt å forme et verk og et melodisk oppkomme. Begynnelsen på Den italienske gir oss inntrykk av at vi blir hevet opp, flyr over Alpene, fri som en fugl. Og verkets toneart, A-dur, hadde for ham lyseblå farge. Siste sats heter «Saltarello», en særdeles hurtig napolitansk dans i moll. En musikalsk virvel preger mye av symfonien, også slutten.

Varighet: 1 time 30 minutter, inkludert pause.

Arrangør: Stavanger Symfoniorkester