Bergåsen Naturreservat (Snåsa)

Bergsåsen er en markert kalkrygg som ligger sentralt i Snåsa. Området har flere kulturminner, men er mest kjent for sin store og mangfoldige orkidéflora. Selve kalkforekomsten som ligger på et konglomera, antas å være dannet i Ordovicisk tid for ca 450-500 millioner år siden.

Området ble  fredet i 1977 som naturreservat og plantefredningsområde. Hovedmålet med fredningen er å bevare det særegne plantelivet som finnes på Bergsåsen.

Naturreservat

Bergåsen har i lang tid vært kjent langt utover Snåsas grenser pga sin rike vegetasjon. Den første kjente botaniske granskingen skjedde av biskop Johan Ernst Gunnerus under en befaring i Snåsa i 1779. Den kalkrike marka er en del av hovedårsakene til at det er rikere planteliv på denne åsen enn det vi vanligvis finner i vår natur.

Betydelige arealer av Bergåsen er kalkfuruskog. Her står furua på selve kalkfjellet og det finnes lite eller ikke noe humusdekke.

I botnskiktet vokser en rekke kalkkrevende plantearter. I mai/juni kan store arealer være dekket at liljekonvall (Convallaria majalis). Da kan en også oppleve tepper av reinrose (Dryas octopetela) som slett ikke er uvanlig på kalkrik mark i høgfjellet, men som heller er en sjelden art i låglandet.

Etter norsk måletokk er Bergåsen rik på orkideer. Det er registrert 16 arter av orkideer. Her vokser en av de vakreste ville urter vi har i landet – Fruesko – eller Marisko (Cypripendium caceolus). Også Flueblom (Ophrys insectifera) vokser i omerådet.

I tillegg vokser også en rekke varmekjære busker på Bergåsen: Hassel (Corylus avellana), Dvergmispel (Cotoneaster integerrimus), Trollhegg (Rhamnus frangula), Krossved (Viburnum opulus) og Tybast (Daphne mezereum).

Natursti

I naturreservatet er det er en egen natursti som starter like ved Snåsa sentrum med informasjonsplakater om floraen i området. Se i bildeserien over et kart med naturstiløypa inntegnet.

Forholdsregeler:

Orkideene Marisko og Flueblomst:

Av Mariskoens seks blomsterblad er fem mørkebrune, mens det sjette er formet som en sitrongul bolle. Marisko mangler nektar og bruker både lukt og utseende til å lokke til seg jordbier. Insekter som søker seg ned i bollen, klarer ikke å komme seg opp igjen den samme veien de kom ned. Inne er bollen for innsvinget og glatt, istedet må de presse seg frem bakerst i bollen, og passerer da både arr og støvknapper. Slik blir "skoens" form en felle som bidrar til å sikre bestøvingen.

Ofte kan bare en bestemt insekttype pollinere en bestemt orkide. I Bergåsen finner vi også orkideen Flueblomst, som gjerne blir kalt norges mest utspekulerte plante. Selve blomsten ligner hunnene til en bestemt vesp. Dette utseende er da en tilpasning for å tiltrekke seg vespens hanner, som klekkes opp til flere uker før hunnene. Hannene blir "lurt" av flueblomsten mens de venter på hunnene. De flyr fra blomst til blomst og forsøker å parre seg, slik at flueblomstens bestøvning sikres på denne måten.

Litt om orkideer og overtro:

Orkideer er flerårige planter med jordstengel eller rot formet som to knoller. Fra gammle tid har folk lagt merke til at disse to knollene har vært forskjellige. Biologene forklarer dette med at den ene er fjorgammle, og derfor mørk og skrumpet, mens den andre er lys, glatt og full av opplagsnæring.

I den folkelige fantasien har det vært vanlig å sette knollenei forbindelse med gode og mørke makter. En vanlig lek var å døpe knollene for Adam og Eva, før man kastet de ut på et vann. Den mørke fjorårsknollen sank da, og det var gjerne Eva -  "fordi hun hadde syndet mest". I en annen tradisjon har rota som sank blitt kalt "styggmannen", men den som fløt var "engel".

Det er ellers  lang tradisjon for å likne knollene med testikler. Bruk av slike knoller til afrodisikum har derfor vært utbredt. Ekempelvis heter det i heter det i enkelte bygder; "at dersom man legger roten av planten under hodeputen i sengen hans/hennes som man har kjær, vendes hans/hennes hug seg til vedkommende". Fra Snåsa er det tradisjon for at; "ein fikk folk glad is seg ved å lura ein rotbit i drikken deira".