Jacobineruta gjennom Drøbak

Her er en turbeskrivelse av byruta fra Jacobinestatuen til Sundbrygga med utgangspunkt i Jacobines tid. Langs Jacobineruta er det utformet tre informasjonsskilt; ved Jacobinestatuen, i Drøbak båthavn og ved Sundbrygga.

Skiltene og QR-tekstene på byruten er utarbeidet av Frogn Historielag og Verneforeningen Gamle Drøbak. 

I denne turbeskrivelsen kan du lese mer om hva du ser langs Jacobineruta. 

Turbeskrivelse fra Jacobinestatuen til Drøbak båthavn

De som går Jacobineruta nordover fra Jacobinestatuen vil passere Tollboden, Jacobines nabolag med Hamborgstranda og Hamborgbrygga og Badehusgata før du kommer til Drøbak båthavn. 

Jacobinestatuen

Fergekvinnen Jacobine Wilhelmsen (1831 – 1906) representerer Drøbak og ferdselen som foregikk i Drøbaksundet siste halvdel av 1800-tallet. Egil Dahlins statue hedrer Jacobine. Det er henne Jacobineruta er oppkalt etter.

På den andre side av fjorden ligger Hurumlandet. Storgata og bryggene var Drøbaks pulserende sentrum på den tiden Jacobine skysset folk over fjorden. På denne tiden hadde Drøbak daglige anløp av dampbåter som gikk i rutemellom Kristiania og andre større byer langs kysten. I Drøbaksundet er Oslofjorden på sitt smaleste, og både strøm og vind gjør det utfordrende å seile her. Jacobine kunne bruke alt fra ti minutter til en time over fjorden, avhengig av været. Hun opplevde dampbåtenes inntog, samtidig var det seilskuter som transporterte last.

Hvem var Jacobine?

Jacobine var av sjømannsslekt, og som barn foretrakk hun å være på sjøen med seil og årer. Hun giftet seg med Edvard Johannessen, og de fikk åtte barn. Selv som småbarnsmor var Jacobine mye på sjøen. De bodde på Bråtan, trehusbebyggelsen bak og syd for Jacobinestatuen.

De små trehusene ligger tett i tett og var et nabolag med mange sjøfolk.

Da Jacobine ble enke i ung alder, flyttet hun og barna til Hamborgveien. Jacobine ble da fergekvinne med egen båt. I tiden 1870 – 1904 skysset hun folk over sundet og til øyene i fjorden i all slags vær.

Det var flere som arbeidet med skyssvirksomhet, men hun var eneste kvinne. Hun var barskere enn de fleste når vind og vær herjet som verst, og ble et forbilde i Drøbak.

Tollboden

Følg skiltene ned Tollbodbakken. Den lysebrune bygningen som ligger i Storgata i enden av bakken, er fra Jacobines tid.  Tollboden ble bygget i 1856, og var i drift helt til 1962.  Nå tilhører bygningen Universitetet i Oslo og brukes til undervisning og innkvartering for marinbiologer.

Før det ble tollbod i Drøbak hadde tollvesenet hatt tilhold rett over fjorden på Hurumlandet (Sand tollsted) siden begynnelsen av 1600 tallet. Rundt 1711 ble tollboden flytta til Drøbak, som hadde flest anløp av ladestedene i distriktet.  Her i Drøbak økte trelasteksporten og annen handel utover 1800-tallet.

I Tollboden finnes et av Oslofjordens nå mest ukjente tidligere fyr. Oslofjorden var ofte tilfrosset om vinteren og da var Drøbak en havn for hovedstaden. Hensikten med fyrlyset var å lede fartøy inn til Drøbak, og det var nok til stor nytte for Jacobine når hun var ute i mørket og ruskete vær. Fyret var en liten oljelampe plassert i et karnapp i annen etasje på tollboden. Det ble første gang tent i 1868. Fyrvokteren bodde privat i Drøbak. I 1878 ble Drøbak fyr overført til det statlige fyrvesenet. Samtidig ble det montert en ny lampe på karnappet. Fyret viste et fast rødt lys, for å skille det mest mulig fra de andre lysene i byen. Foran var det en steinbrygge og båtopptrekk.

Allerede i 1890 ble det avbemannet og fikk status som fyrlykt. I 1961 ble fyret nedlagt. Lykten i karnappet ble stående på tollboden.

Tollboden fikk veldig mye å gjøre i forbudstida (1921 – 26) da det ble forsøkt smuglet inn sprit fra ytre del av Oslofjorden og inn til hovedstaden. 

Jacobines nabolag – Hamborgstranda og Hamborgbrygga

Ved Tollboden, gå Storgata noen meter til høyre, før Jacobineruta svinger inn Badehusgata.  På venstre hånd har du nå Hamborgstranda, og på høyre hånd ligger Hamborgveien. Her ligger små, hvite hus side om side. Et av dem kalles «Jacobinestua», og har adresse Hamborgveien 10. Hit flyttet Jacobine med sine barn etter at hun ble enke.  

Sjekta til Jacobine var plassert på Hamborgstranda rett nedenfor. Herfra fraktet hun passasjerer over til Færgestad på den andre siden av fjorden. Prisen var 25 øre en vei. Etter noen år som fergekvinne gikk hun opp til 50 øre.

Jacobineruta fortsetter i Badehusgata, og nå har vi Hamborgbrygga på venstre hånd. Her var det på Jacobines tid både lastetomt og dampskipsbrygge.  Nå domineres området av gjestehavn og serveringssted.

Bryggen, som ble anlagt av grosserer Hamborg noen år før Jacobine ble født, var byens første dampskipsbrygge. Hamborgbryggen tok imot de første dampskipene (postbåtene med passasjerer) som trafikkerte fjorden, bl.a. vår første hjuldamper. Etter hvert kom det skip som seilte til store deler av Europa. En kuriositet er at selveste Henrik Ibsen startet sin lange reise til Roma fra denne brygga. Han forlot Norge i 1864 og ble i utlandet i fire år før han vendte hjem igjen. Antageligvis ble han fraktet med småbåt ut til hjuldamperen «Kronprinsesse Louise». Dette var før Jacobine startet med skyss-virksomheten sin.

Badehusgata

Ruta fortsetter gjennom Badehusgata. Gata ble anlagt i 1890-årene, tidligere var det bare et tråkk mellom de små trehusene som ligger her. Bebyggelsen er fra slutten av 1700-tallet. Gata har fått sitt navn etter Larsens badehus, et stort badehus bygget over flere av strandtomtene i enden av gata. Der var det strømbad med sandbunn, stupebrett og badekummer, samt medisinsk bad med gytje og furunål. Gjestene i badehuset var borgere fra hovedstaden, som leide seg inn i de små husene til lokalbefolkningen. Det var vanlig at de lokale flyttet inn i bryggerhus og uthus om sommeren. Sommer-utleie var en inntektskilde som skjøt fart i Drøbak fra 1880-årene. Drøbak hadde badeanlegg og kurbad av ulike slag som turistene satte pris på i mange år.

Ved enden av Badehusgata ligger Sjøtorget på venstre hånd. Her er det nå anløpssted for mindre passasjerbåter med blant annet fergeruter som kan ta passasjerer til Nesodden og Oslo, til Oscarsborg festning, til Son og til andre siden av fjorden, Hurum. Disse fergerutene erstatter til en viss grad virksomheten til både Jacobine og dampskipene på 1800-tallet.

Ruten fortsetter forbi Drøbak Akvarium, Østlandets eneste saltvannsakvarium og Turistinformasjonen Visit Drøbak & Oscarsborg. 

Går du langs Drøbak båthavn til Fiskebrygga finnes neste informasjonsskilt på det hvite huset til Drøbak båtforening.  

Turbeskrivelse fra Drøbak båthavn til Sundbrygga

Fergekvinnen Jacobine er en god representant for Drøbak og ferdselen som foregikk i Drøbaksundet. Hun hadde egen båt og fraktet folk, varer og post over til Hurumlandet og øyene ute i fjorden fra 1870 – 1904. «Naar Jacobine hadde faaet Sydvesten paa, var hun i sit Es» skrev Akershus Amtstidende.

I siste halvdel av 1800-tallet ble Oscarsborg festning utbedret og undervannsjeteen bygget. Norge var i union med Sverige på Jacobines tid, og mange svenskfødte arbeidet på festningsanlegget og bosatte seg i Drøbak. All aktivitet gav behov for båtskyss. Jacobines passasjerer var gjerne tilreisende håndverkere, anleggsfolk, badegjester, handelsfolk, soldater og sjøfolk. Lege, jordmor og prest måtte hun også skysse i all slags vær. Drøbak båthavn ble kalt Fiskerstranda på Jacobines tid, med trebrygger der fiskerne fortøyde båtene sine.

Moloen kom først i 1926. Mange fiskere og matroser bodde i de små trehusene fra 1700-tallet som fortsatt er bevart i skråningen opp fra havna, som var isfri hele året. Frogn hadde skog som ga grunnlag for stor eksport av trelast, i første rekke til Holland og England.

Utskiping av trelast foregikk fra båthavna allerede på 1600- og 1700-tallet. Skipstrafi kken førte til utstrakt handel. Seilskipene brakte med seg varer som korn, ost, brennevin, teglsten, tekstiler og ballastsand tilbake fra Europa.

Trelasttiden var over da Jacobine livnærte seg som fergekvinne i 1870. Iseksporten fra Drøbak var imidlertid i full drift. Salg av isblokker av ferskvann til England og andre land i Europa gav arbeid til mange frem til rundt 1900. Da Jacobine la ned årene, var iseventyret over. Badeturismen var derimot på vei mot nye høyder. I Badeparken finnes spor etter badekulturen på 1900-tallet. Her ligger også Drøbak kirke og Parrstranda der «iskongen»Søren Parr hadde ishus som lager for isblokkene som ble eksportert.

Du som går Jacobineruta nordover fra Drøbak båthavn vil passere Solberggården, Biologen og Badeparken med minner fra fordums badeturisme og iseksport. Videre vil du passere Drøbak kirke og til slutt Ringgården før du er ved Sundbrygga.

Solberggården og kunstnerne

Solberggården  - den store, gule trebygningen i Drøbak båthavn,  ble reist i Drøbaks storhetstid omkring 1760, da trelast til utlandet ble skipet ut herfra med seilskuter. Bygningen ble antagelig bygget som en kombinert bolig og lagerhus. På Jacobines tid var det mulig for tilreisende å leie rom i huset. 

Kunstnerne Ludvig Skramstad og Christian Krohg var blant de som bodde periodevis i dette huset. Samtidig med at Jacobine startet som «færgemand» begynte nemlig kunstnerne å oppdage Drøbak. I alle årene hun var i arbeid satte kunstnerne i aller høyeste grad preg på byen sommerstid.

Vi kan takke Christian Krogh for at vi faktisk vet en del om Jacobine. Han skrev en novelle om sitt første møte med henne som ble publisert i Verdens Gang i juli 1895. Hun gjør et godt inntrykk på Krogh, og forteller ham blant annet at hun om sommeren reiser hver bidige dag over fjorden, og ofte flere ganger. Det var svært sjelden hun lot seg stoppe av været. Ved sterk vind kommanderte hun passasjerene sine til å legge seg under tofta, slik at de ikke skulle ikke falle over bord. Var det mørkt, lå den yngste datteren hennes med en fjøslykt i baugen og lyste foran båten.

Likte Jacobine å lese? Hun ville nok blitt stolt over at det til byen hennes – og kanskje i båten hennes – kom to framtidige vinnere av Nobelprisen i litteratur! Det kan være at Jacobine møtte unge Sigrid Undset da hun i 1899 (17 år gammel) og i 1902 var på ferie i byen.  Eller kanskje hun møtte en ranglende Knut Hamsun? Knut Hamsun bodde en tid på Reenskaug Hotel i 1905, bare et steinkast unna Jacobines hus.  Han ferdigstilte romanen «Sværmere» på dette hotellet.  Han bygget hus og etablerte seg med familien sin her, men ble ikke lenge. Allerede året etter – i 1906 - gikk ekteskapet i oppløsning og han forlot byen. Dette året døde også Jacobine.

Biologen

Det lysebrune karakteristiske huset som ligger for seg selv til venstre ved inngangen av Badeparken, kalles for «Biologen».

Jacobine var i full vigør som «færgemand» da Biologen ble innviet i 1894. Bygget ble reist på initiativ av bl.a. Fridtjof Nansen. Nansen var inspirert av et tilsvarende hus for zoologer som han hadde sett i Napoli.  Nansen var jo så mye mer enn polarhelt – han satte spor etter seg i humanitært arbeid, fredsarbeid og var også en anerkjent vitenskapsmann.  Han hadde til og med en doktorgrad i slimålens nervesystem!

Da Biologen ble innviet, var Nansen av gårde på ekspedisjon. Nordpolen var målet. Han hadde seilt ut fjorden her med polarskipet «Fram» året før, og ingen visste hvordan det gikk med ham eller ekspedisjonen hans. Jacobine var nok som de fleste opptatt av om han kom til å klare det eller ikke. At han gjennom dette flotte huset også hadde en tilknytning til Drøbak, var hun sikkert i likhet med andre Drøbaksbeboere stolt av. Satt han noen gang i båten hennes, mon tro?

Biologen er fortsatt i «vitenskapens tjeneste» som Universitetets marinbiologiske stasjon.

Badeparken med spor etter badeturismen

Følg turveien videre innover i Badeparken.  Gå langs fjorden og forbi scenen - som slett ikke var der på Jacobines tid. Det var heller ikke den lille kafeen som passeres på venstre hånd der turstien vender fjorden ryggen og fortsetter opp en liten bakke. Ved den øverste enden av kafebygget anbefales imidlertid å stoppe opp ved utsiktspunktet mot fjorden.

Her ses en bred steintrapp som går ut i vannet. Bak ligger en hvit trebygning med garderobeavlukker. Bygningen kalles «Herrebadet» og ble innviet i 1927, to tiår etter Jacobines død.

Helt frem til seks år før Jacobine døde, var det ingen bygninger i denne delen av Badeparken. Men i år 1900 åpnet Strømbadet – et friluftsbad. Det lå i U-form rundt steintrappen du nå ser nede ved vannet.  Strømbadet hadde omkledningsrom, lukkede badekummer og stupetårn. Badet ble brukt av begge kjønn, men ikke samtidig. «Herrene» kunne kun bade om morgenen og om ettermiddagen. Da ble det blå flagget heist. Det hvite flagget varslet ”dametiden” midt på dagen.

Inngangspenger ble innkrevd fra en liten paviljong på høyden over badet, og prisen var 10 øre per person.

«Denne Badeanstalt er da Drøbaks Haab», stod det å lese i lokalavisen. De gamle næringene i Drøbak med seilskuter, trelast og is-eksport var for nedadgående, og antall badegjester hadde også sunket. Strømbadet skulle tiltrekke seg flere sommerturister fra Kristiania, men var også et tilbud til lokalbefolkningen. Prøvde noen gang Jacobine å bade her, mon tro?

Utsikt til Oscarsborg festning

Fra denne delen av parken er det godt utsikt over Drøbaksundet mot Kaholmene med Oscarsborg festning. På slutten av1800-tallet var det stor aktivitet her. Svenske steinarbeidere kom til byen i forbindelse med en større utbygging av festningsanleggene og for å bygge den kjente Drøbaks-jeteen. Jeteen er en undervannsmur på tvers av fjorden som skal tvinge skip til å gå på østsiden av festningen og dermed kunne nås av festningsanleggets kanoner.

De militære styrkene på Oscarsborg festning fikk på slutten av 1800-tallet større og større betydning for Drøbak.  Våren 1905 økte den militære aktiviteten ytterligere.

Unionsoppløsningen gikk heldigvis fredelig for seg. Den 25. november 1905 passerte den nye kongefamilien Drøbak på vei til Oslo. Deres første møte med Norge fikk de da de forflyttet seg fra det danske kongeskipet «Dannebrog» og over i det norske orlogsskipet «Heimdal» i tett tåke rett utenfor Drøbak. Om Jacobine fikk med seg dette sammen med resten av de skuelystne i badeparken, er usikkert. Hennes dager var da snart talte. Hun døde året etter.

Drøbak kirke

Turstien gjennom parken fortsetter opp bakken, og Drøbak kirke ses på høyre hånd.

Trekirken fra 1776 var viktig i Jacobines liv. Hun ble døpt her 18.sept. 1831. Etter et langt liv ble hun også gravlagt her. Graven hennes finnes fortsatt på kirkegården. Den ble pusset opp i 2006 i anledning av 100 års markeringen for hennes død.

Jacobine døde av skadene hun fikk etter en arbeidsulykke to år før hun døde.  Hun ble da presset opp under bryggekanten mens hun holdt båten for en avstigende tur. Da dette skjedde måtte hun gi seg med arbeidet sitt, etter 34 år på sjøen.

I løpet av livet besøkte hun kirken ofte. Det sies at hun var en flittig kirkegjenger hver søndag. Da ble sjøtrøye og sydvest skiftet ut med finstasen. Fra sin plass i kirken kunne hun blant annet sitte og se på portrettene av de som skal ha æren for å ha reist kirken: Forretningsmannen, trelasthandleren og skipsrederen Niels Carlsen (1734-1809) og hans velstående kone, Martha Zachariasdatter (1743-1821).

Varmbadet

Ruta fortsetter nedover igjen til venstre mot nord. Den eldre bygningen på venstre hånd kalles Varmbadet og var også en del av satsningen på Drøbak som badeby i Jacobines siste år. Det ble innviet i 1902. Drøbak Varmbad ble en suksess, og beskrives slik i en reklame for badet noen år etter:

«Varmbadet har helt ut svart til sin hensikt og har vært besøkt av tusener, som her har fått lekedom for revmatiske og andre plager. Dette ligger i det fortrinnelige gytje badet bruker og ved den utmerkede betjening av forekommende og øvede folk. Varmbadet besørger dessuten furunålbad, omslag og varme sjøbad i tiden juli-august. Varmbadet er en solid murbygning med solrik ventehall med herlig utsikt over fjorden».

Bygningen har etter krigen vært brukt til dukkefabrikk og atelier, og har nå kunstutstillinger i sommerhalvåret.

Parrsletta

Fortsett gangveien videre nordover ned mot steinbrygga, gress-sletta og sandstranden.  Legg merke til de gamle forankringsboltene for seilskuter. Seilskutene ankret opp for å få på plass lasten sin med store is-blokker som skulles seiles til utlandet.

Søren Angell Parr (1815 – 1903) var allerede konfirmert da Jacobine ble født. Han var tidlig ute med å tjene penger på å selge blokker av ferskvanns-is til utlandet. Isen ble brukt til kjøling av matvarer.

Forretningsmannen og skipsrederen eide på det meste fjorten seilskuter og hadde andeler i flere. Han leide, kjøpte og anla is-dammer på begge sider av fjorden. Han var medeier i 13 ishus. Han hadde dermed kontroll på produksjonen av isen i alle ledd.

Fire ishus på 30 x 10 m bygde han opp her på Parrsletta. Veggene ble dobbelt isolert med sagflis. Det var tilstrekkelig for at de 200 kg tunge isblokkene kunne klare seg gjennom en sommer.

Å skjære og å transportere isen fra is-dammene og ned til ishusene ved fjorden var tungt arbeid. Å losse og å seile isen hadde også sine utfordringer. Seilskutene var gamle og dårlige, og seilasene var slett ikke ufarlige. Isen begynte å smelte underveis, noe som førte til at lasten minket.  Ofte tok skipperen store sjanser for å komme raskt i havn med mest mulig is. Isen var lumsk last som kunne forskyve seg og føre til farlige situasjoner til havs.  I mars 1898 gikk det riktig ille, da forliste 11 is-skuter.

England var målet for mange av skutene. Parr hadde gode kontakter i den engelske overklassen, og var blant annet leverandør av is til dronning Victoria. Det sies at hun var en krevende kunde: Hun forlangte å kunne lese sin avis gjennom en 40 cm tykk isblokk. Isen måtte være gullende ren. I sommerhalvåret ble derfor dammene renset. Bøndene og arbeiderne som håndterte den frosne isen her i Frogn fikk også streng beskjed av Parr om å unngå å spytte snus eller skrå på isen mens de jobbet med blokkene. 

Is-eksporten tok en brått slutt. Da Jacobine døde i 1906 var stort sett all is-eksport fra Drøbak avviklet. På kontinentet hadde gassdrevne og elektriske kjøleskap gjort isen fra Norge overflødig. 

Forlat Parrsletten og gangveien, og gå over Parrstranda bort mot en steintrapp i enden av sandstranden. Gå Niels Carlsens gate videre mot nord og inn i området Ringeplan. I dette området finner vi mange skipperhus fra Jacobines tid.  Følg Husvikveien videre nordover.

Ringgården

På venstre side er utsikten mot sjøen nå stengt av en høy mur mot gata. Inngjerdet av store uthusbygninger og teglstensmurer ligger Ringgården med hageanlegg som strekker seg ned mot sjøen. Som i Jacobines tid er denne eiendommen stengt for offentligheten. Men om Jacobine ikke fikk komme inn her, kunne hun nyte synet av den vakre eiendommen fra sjøen.

Kjøpmann Frederik Ring (1795-1855) bodde her den første delen av Jacobines liv. Han var skipsreder og drev med is-eksport, brennerivirksomhet og okseavl. Han var dessuten dansk konsul. Jacobine var kanskje en av dem som bak hans rygg kalte denne driftige mannen for «Gull-Ring»? 

Sønnen, Lorentz Reinholdt Boll Ring (1832 – 1904) var jevnaldrende med Jacobine.  Men om de var født i samme by, så fikk de fra fødselen av utdelt svært ulike kort når det gjaldt å skape seg en fremtid. Hun kom fra enkle kår og ble «færgemand». Han var fra Drøbaks beste borgerskap og utdannet seg til lege. Lorentz fikk utløp for eventyrlysten sin blant annet ved å melde seg frivillig som korpslege i Garibaldis revolusjonsstyrker i Italia i1861. Da han overtok Ringgården i 1872, brukte han stedet kun som landsted.  Datteren Natalie bosatte seg derimot permanent i Ringgården da hun giftet seg.

I enden av Ringårdens mur er det skiltet til Oscarsborg Festning. Gå den lille veistubben til venstre ned til Sundbrygga.  Her har Jacobineruta gjennom Drøbak nådd sitt endepunkt.

Sundbrygga

Du befinner deg nå på Drøbaks eldste ferjested. Her er Oslofjorden på sitt smaleste, som er den korteste veien over Drøbaksundet. Ferjestedet ble etablert som en del av kongeveien. Da var kong Christian IV på besøk i Christiania etter bybrannen i 1624.

På Hurumsiden av fjorden ble ferjestedet Færgestad bygget opp. Tollstedet Sand ble også etablert like ved. Christian IV fikk bygget vertshus både der og i Drøbak. De som driftet vertshusene skulle stille med mat, drikke og overnatting til de reisende. Vinterstid frøs fjorden innenfor Drøbaksundet. Sundbrygga var det siste isfrie og tilgjengelige fergestedet for varer til Christiania. Varene ble lastet på slede og fraktet over til Bunnefjorden, og over isen til hovedstaden.

Siden overfarten over fjorden var en forlengelse av Kongeveien, ble det ansatt en fergemann med god utsikt til sundstedet. Han og hans rorkarler seilte over fjorden til Kaholmene, Færgestad, Håøya og Bergholmen for å hente og bringe de som trengte skyss. Den første tiden var det ingen stor brygge her på sundstedet. Man dro båten opp og ut og kanskje var det flere som rodde de største båtene. Fergemannen og hans hjelpere hadde mange slags reisende, men hovedoppgaven var til enhver tid å stå til tjeneste for kongen og hans soldater. Når soldatene var på tokt, skulle de fraktes over   orden.

Den militære byggevirksomheten var stor på 1800-tallet. Da første del av forsvarsverkene på Oscarsborg stod ferdig i 1872 var Sundbrygga på plass og utvidet både vestover og nordover.

I 1895 ble det ordentlige ferjestedet på Hurumsiden, Færgestad, nedlagt. Men det var fortsatt sporadisk behov for transport over fjorden, så rorkarlenes tid var ikke forbi.

Jacobine Wilhelmsen (1831 - 1906) var den eneste aktive fergekvinnen i Drøbak og ble av mange ansett som «den barskeste blandt Færgemænd». Når været var som hardest, tok Jacobine korteste og tryggeste vei over fjorden fra Sundbrygga. I dag er det etablert faste båtruter fra Sundbrygga til Oscarsborg og øyene ute i fjorden. Les mer om fergetidene til Oscarsborg her. 

Skiltene og QR-tekstene på byruten er utarbeidet av Frogn Historielag og Verneforeningen Gamle Drøbak.