Gran
Kongeveien – Granavollen til Tingelstad gamle kirke
Forsommer, nei, det er overraskelsessommer. I løpet av noen få dager har varmen kommet kastet på oss. Det er slutten av mai. Burde vi ikke gå oss en tur? Få litt sol på kroppen, litt luft under armene og kjenne sommeren på kroppen, rett og slett?
Turløypene rundt Gjøvik er noe av det beste byen har å by på, men akk så kjente. De har vi gått mange ganger, allerede i år. Noe nytt hadde vært fint. Hva med Hadeland, foreslo turfølget? Hadeland, ja. Granavollen. Det var et godt forslag.
Turist i eget land. Hadeland har dessverre mentalt blitt et sted som vi kjører gjennom. På vei til et annet sted. Hvor mye går man ikke glipp av ved ikke å legge merke til veien?
En snau time unna høyteknologibyen ved Mjøsa ligger Gran. Det er lørdag morgen, og sola skinner. Vel framme ved søsterkirkene gjør vi oss klare til å gå langs Kongeveien, med gode sko, ryggsekk og hund. En veldig entusiastisk og glad hund. Vi parkerer ved Granavollen. Like ved ligger kunstsenteret Glasslåven, som er verdt turen alene. Her er det kunstnere i Norgestoppen som holder til innen ulike former og sjangre.
Kirker i stein fra midten av 1100-tallet er en sjeldenhet i Norge, i alle fall utenom byene. Det tyder på at Hadeland både var rikt og hadde stor prestisje. Nikolai-kirken og Maria-kirken ligger der fremdeles, med en runestein på kirkegården, reist av to brødre over en avdød bror. Hvem broren var, vet jeg ikke. Når jeg ser mot vest, ser jeg det såkalte Steinhuset på prestegården. Det er fra 1200-tallet.
Kongeveien – gammel og fullt brukbar
Kongeveien er av nyere dato, og gikk mellom Christiania og Bergen. På slutten av 1700-tallet var behovet for ny infrastruktur skrikende. Det var nemlig bestemt at det skulle bæres post om i landet, og senere at veien mellom de to byene skulle være kjørbar med hest og kjerre. Rester av veien finner vi flere steder, og denne lille biten er forbundet med kongeveien på Ringerike.
Her kunne vi ha overnattet, og kanskje gått Sølvberget opp. Toppen med det spesielle utseendet er en vulkan. Heldigvis er den ikke aktiv. Det lokale sagnet er at trollet Sølve bodde på denne toppen, og at en kampestein som lå for seg selv på et jorde ble kastet dit av Sølve, siden han irriterte seg over kirkeklokkene. Sølves hjem kan vi besøke ved en senere anledning. Nå er det Kongeveien som gjelder.
Solen strålte fra nærmest skyfri himmel, og vi gikk i vei. Veien slynger seg mellom små hauger og åpne jorder, full av korte avstikkere der vi kunne komme opp i høyden og se enda litt mer.
«Landskapet er veldig lite norsk, synes jeg», sa jeg.
«Det kalles vel Norges Toscana», svarte turfølget. Jeg tygde litt på det. Det er noe mellomeuropeisk med de store gårdene, jordene og den voldsomme frodigheten som Hadeland byr på.
«Hvorfor hopper alle rett på Toscana, hva er galt med å være Norges Loìre-dal?», filosoferte jeg mens vi nærmest oss gården Tuv. Et skilt fortalte oss om landskapet rundt – gravhauger, funnsteder og jorder. Det var idyllisk. Rundt oss bugnet et kulturlandskap som har ligget der siden folk i Norge slo seg ned for å dyrke jorda.
Hvem ligger i disse haugene? Skikken med å begrave de døde med gods og iblant også andre mennesker varte i godt over 1500 år i Norge. Jeg mente å huske at man hadde funnet romerske mynter og sverd i gravhauger Hadeland, i følge en bok om norsk arkeologi. At det lå høvdinger i haugene, det kan vi være ganske sikre på. Kanskje også en leiesoldat i Romerriket, som så Toscana?
I en innhegning beiter noen dyr. Det er en gammel sauerase, en type ursau, den som beiter der.
«Se!», sier reisefølget og peker på himmelen.
En hauk? I alle fall en større rovfugl som har lettet med et lite byttedyr.
Ved Kakkelhaugene er det enda flere, en hel haug, med gravhauger. De varierer i alder, noen helt tilbake fra 2-300-tallet.
Blant markblomster, bærbusker og jorder med nesten svart, næringsrik jord slynger kongeveien seg rundt hauger og små åser. En ny stor gård, Major Alm, den store Alm-gården dukker opp. Først skal vi gjennom nærmest en portal av hegg i full blomst. Alt sammen bugner av liv og spirer og gror. På Major Alm, som har vært overnattingssted for både pilegrimer og trøtte reisende langs kongeveien har de hester. Og hestene har føll.
Det kjennes som om jeg har kommet litt nærmere naturen og livet. Sola varmer godt, og ved Major Alm har noen satt opp benker der vi kan hvile en kort stund, drikke litt vann og spise medbrakt niste. Selv en glad hund blir tørst og setter pris på egen vannflaske.
Tingelstad Gamle kirke, målet for turen er ikke langt unna. Enda en steinkirke, med tak av tre. Den ligger med en utsikt mot Brandbukampen og utover mye av Hadeland i nord. Det er flott, rett og slett. Rundt om er det åpent landskap, og flere gravhauger. Skulle lysten melde seg, er også Hadeland Folkemuseum like ved. På en hverdag ville vi også kunne ha fått omvisning i kirken. Det blir det. Neste gang.
Veien tilbake kjennes lett å gå. Vi tar en avstikker, en liten omvei, for å komme oss innom Steinhuset på prestegården. Der har de sannelig gjess. Når så jeg gårdsgjess sist? En liten dam blir badeplass for en varm hund også.
Prestegården har en særpreget hage, med både prydbusker, bærbusker, frukttrær og urteplanter sammen med blomstene. Utsikt kan hagen by på også. Siste etappe tilbake til Granavollen, der vi tar hver vår velfortjente kopp kaffe på gjestgiveriet, bringer oss opp i til sammen ni kilometers gange.
Etterpå ruslet vi i bedagelig tempo til nærmeste gårdsbutikk. Vi måtte ha med oss litt mat hjem også.
Et siste stopp ble det på «Hemlaga på Næs» i Røykenvik. Eplemost smakte ekstra godt denne lørdagen.
Vis hensyn under ditt besøk ved å følge disse enkle retningslinjene:
• Følg allemannsretten
• Parker på tilrettelagte parkerings og campingplasser
• Ta med eget søppel hjem eller benytt søppelkasser
• Husk båndtvangreglene, respekter bålforbudet og benytt etablerte bålplasser
• Bruk gjerne lokale butikker når du er på tur
• Kjør pent, men ikke for pent – følg trafikken
• Sist, men ikke minst; KOS deg på tur i Hadelands vakre kulturlandskap!
God tur!
Kilde: Visit Øst-Norge