Klassikeren over Jostedalsbreen

Spektakulær tur på tre dager

Publisert: 5. april 2018

– Rett her borte er visstnok Brenibba og Lodalskåpa. Det skal jo liksom være fint her.

Bjørn-Tore Lunde står og pakker ned et telt midt oppe på selveste Jostedalsbreen, den største isbreen på det europeiske fastlandet.

Han stopper opp og kikker rundt seg, men ser ikke særlig langt. Tåka ligger graut-tjukk i ankelhøyde, alt er bare hvitt.

Det er dag to av en tre dager lang skitur fra Bjørnstegane nord i Jostedalen, til Øygard i Fjærland. En skitur hvor 60 kilometer skal forseres i et av landets mest spektakulære turområder.

Her skyter spisse tinder opp av et hvitt bølgende teppe. Her er det vakkert og vilt.

Vårklassikeren «Josten på langs» er den ultimate drømmeturen i den norske breheimen. Så langt har drømmen vært fullstendig tåkelagt.

– Nå handler det bare om forflytning, sier Bjørn-Tore og spenner på seg skia.

Ved overnattingslokalene «Bretun» i Jostedalen, ønsker breførerne Lisa Kvålshaugen Bjærum og Joel Ormala velkommen. De jobber for Jostedalen Breførarlag, og skal lose en ny gruppe trygt over breen.

Etter at alle de 16 deltagerne har presentert seg, går Lisa og Joel gjennom programmet og viser frem ruta på kartet.

Etter en utstyrsdiskusjon blir det gjort diverse justeringer i oppakningen. Det gjelder å ha med seg alt det nødvendige, men ikke for mye. De fleste sekkene ender opp med å veie mellom 15 og 20 kilo før avgang.

Når det er på tide å krype til køys, sjekker venninnene Eva Frisk og Sissel Tveter været på yr.no for siste gang. Det kan jo ha endret seg? Men neida, symbolene for regn og vind lyser mot dem fra mobilskjermen.

– Denne værmeldinga er faktisk så nitrist som den kan bli, sier Eva og ler før hun slukker lyset på sovesalen.

En liten stripe med snø ligger pent dandert i veibanen og gjør det mulig å lange ut på ski helt fra parkeringsplassen i Bjørnstegane.

Regnet sildrer, og hettene på jakkene er snørt godt igjen. På alle kanter henger skyene tungt nedover fjellsidene.

Allerede etter et par hundre meter tar det slutt. Snøen har smeltet og det er bare å feste skiene på sekken og gå til fots innover mot Fåbergstølbreen. Etter vel en times trasking kan skiene spennes på igjen, og turfølget kan ta fatt på de bratte bakkene på nordsiden av breen.

Drøye 1500 høydemeter står på dagens meny, og med Joel som trekkhund i front slukes høydemetrene i store jafs. Sikten kommer og går de første timene.

Den vakre blå fronten av Fåbergstølbreen fargelegger tilværelsen mens sekkereimene gnager i skuldrene og pulsen banker i årene i høyfrekvent takt. Kanskje letter det litt på børen å ta en sjokolade i neste pause?

Den aller første kryssingen av Jostedalsbreen ble sannsynligvis gjort av Ole Bøyasva fra Fjærland i 1788. Han gikk på ski fra hjembygda til Oppstryn – og tilbake. Siden den gang har en skokk av eventyrlystne fulgt i Bøyasvas skispor.

Hver vinter og vår legger hundrevis av nordmenn ut på den populære turen.

Du kan velge mellom flere ulike start- og sluttpunkt, og det er vanlig å begynne både fra Stryn og Jostedalen.

Flere guidefirmaer tilbyr turen i sitt program, og det er ikke uten grunn du trenger guide. Ferdsel på bre, krevende veivalg og orientering i tett tåke, er bare noen av utfordringene.

Spesielt på Supphellebreen bør det vises stor varsomhet. Her er det mange sprekker, og du må ha med sele, tau og annet sikkerhetsutstyr, og ikke minst må du kunne bruke det.

Det er dag to oppe på breen, og regn og vind har herjet og revet i teltduken hele natta. Sikten er på 10-15 meter.

I finvær ville du nå sett bort på den beryktede Lodalskåpa, som med sine 2082 meter over havet, er den høyeste toppen i fjellmassivet rundt Jostedalsbreen.

Den majestetiske nunataken med kallenavnet «Vestlandsdronninga» har en forlokkende effekt på topp-entusiaster. Bjørn-Tore er en av dem. Han samler på 2000-meters topper, og hadde håpet å kunne avlegge dronninga et besøk. Værgudene sier bestemt «nei!»

Hele formiddagen blir gått i tåke. Guidene først med kompass, med skituristene på lang, lang rekke bak.

For Lisa og Joel i front er det svært krevende å gå rett uten noen holdepunkter, og de finjusterer stadig retning, mot høyre, mot venstre, så høyre igjen. Et slangeformet dobbeltspor etterlates bak i snøen.

I matpausen sitter alle med ryggen mot vinden og gumler tørre brødskiver. Vinden pisker, og det er nesten ikke råd å høre hva naboen sier.

Det tygges i taushet. Så er det på’n igjen. En fot foran den andre. Kilometer etter kilometer.

– Det begynner å bli litt monotont dette, sier Eva.

Det krever stadig mer innsats å tenke at «været kan en ikke gjøre noe med».

Sent på ettermiddagen begynner skyene brått å vike til side. Først sakte, ertende, bare for å lukke seg igjen. Så helt plutselig fordufter de på et blunk, som når sceneteppet i teatersalen blir trukket kontant til side.

Brede smil brer seg over svette ansikter som titter ut av gjensnørte hetter. Sola spiller klespoker, og stadig flere plagg må vike.

Plutselig kjennes sekken så merkverdig lett. Skiene sklir nærmest av seg selv bortover det glitrende, hvite dekket. Lykken brer seg i kroppen. Drømmen har blitt til virkelighet.

Etter en liten time så kommer den igjen. Tåka. Ikke engang snikende. Med et kaldt vindgufs så er den der, som i et bakholdsangrep. Guidene må igjen frem med GPS-en, og på ny må gruppa stålsette seg som tåkevandrere.

Etter drøye elleve timer, og mer enn 30 kilometer tilbakelagt terreng, kan slitne skigåere velfortjent trekke igjen glidelåsen på soveposen.

– Det eneste som er bedre enn å sovne over tregrensa, er å våkne over tregrensa.

Klokken er bare halv seks om morgenen, men det er allerede folksomt på teltplassen. Pål Iversen står og myser mot de milde strålene fra sola som er i ferd med å stige opp.

Noen skyer ligger pent dandert omkring leirplassen, men tåka er forduftet.

– Det sitatet har jeg lånt fra min kloke sønn på 14 år, sier han og smiler.

– Det er virkelig fantastisk å våkne til sola og se så masse fin natur. Jeg er spent på nedfarten i dag.

Turens siste dag starter med morgentrim opp en motbakke fra Bings Gryte – en dyp gryteformasjon i snøen dannet av vind. Herfra utfolder dagen seg med flott skigåing, først i flatt terreng, deretter nedoverbakke.

Det er god stemning i gruppa, og fremdriften er bra. GPS-en må frem ved et par anledninger, men været blir stadig finere og Lisa kan enkelt finne veien uten navigasjonsmidler. Dette er hennes sjette tur over breen, og hun kjenner seg godt igjen.

– Der ser dere ut mot Myklebustbreen med fjellet Snønipa, sier Lisa og peker mot nordvest.

– Rett vest ligger Stardalen, og i øst ser dere Langedalsbreen med mye synlig blåis. Værgudene spiller på lag, og alle synsinntrykk absorberes. Brefallene og snøviddene er mektige.

– Det er så utrolig vakkert her, utbryter Eva.

– Og veldig mye lettere å gå når man blir premiert med en slik utsikt, repliserer Sissel.

Skiene sklir lett over snødekket. De fleste går med halvfeller, noe som gir både feste og glid i det svakt bølgede terrenget. Noen går og småprater litt med hverandre, mens andre nyter opplevelsen for seg selv.

For spreke fjellskifolk er dette den ypperste turopplevelsen.

– Jeg har allerede begynt å planlegge en ny tur over her, sier Pål.

– Dette er helt fantastisk, og jeg har lyst til å se naturen på de to første dagsetappene også.

– Nå kan dere ta på seler, for nå skal vi snart inn i brattere terreng. På Supphellebreen kan det være sprekker, formaner Lisa.

Fellene rives av skiene, og i mer eller mindre grasiøs stil sklir en etter en nedover Supphellebreen og Flatbreen som leder inn i en slags half-pipe av en fjellside. Her er det bratt.

– Herregud, skal vi ned her?

Skepsisen lyser ut av øynene på Eva.

– Det her vet jeg ikke om jeg tør.

– Aking er løsningen, sier Sissel, og setter seg på rumpa med skiene i plog.

Vel nede ved Flatbrehytta tar sommeren over. Kraftige skiklær byttes ut med shorts og T-skjorte, og guidene innvilger en ekstra lang matpause.

Utsikten over Fjærlandsfjorden er fabelaktig. Herfra er det kun sjarmøretappen igjen, 1000 høydemetre til fots ned til Øygard i Fjærland.

Frodig løvskog danner en irrgrønn portal over stien, og finstemt fuglesang kan høres fra tretoppene. Skogbunnen er dekket med frisk gaukesyre, og flere steder står markjordbærplantene i blomst.

Det lukter jord, sol, planter, liv. Lukten av sommer står i sterk kontrast til stanken fra kompisens svette tåfis-sokker i teltet på breen.

En brusende bekk med iskaldt brevann brukes til å kjøle svette ansikter og fylle tomme vannflasker.

– Åååå, for en deilig avslutning, utbryter Eva.

Hun lar sekken deise i bakken for siste gang på parkeringsplassen der bussen tilbake til Jostedalen står og venter.

– Folkens, vi klarte det! Unison jubel, gode klemmer og brede glis i solbrente ansikter vitner om en herlig tur.

Regnværet og whiteout’en? Det er allerede glemt!