Skip to main content

Norsk reiseliv: Mission possible!

I flere tiår har de fleste land og destinasjoner i verden prøvd å tiltrekke seg så mange turister som mulig, med få tanker om det finnes en grense for hvor mange gjester en destinasjon klarer å absorbere, uten at besøksopplevelsen blir dårlig og lokalbefolkningen vil protestere.  Vi kaller det «paxsyken», hvor man måler suksess i form av antall gjester og ikke i hvilke positive og negative effekter turisme fører med seg.  

Lærdommen er at reiseliv er et tveegget sverd som skaper både positive og negative effekter: positive i forhold til økonomisk vekst og et godt tilbud til vertskapssamfunnet, negative i forhold til turistifisering av vertskapssamfunnet med tilhørende slitasje og ukontrollert økonomisk vekst.  

Det er flere eksempler på dette internasjonalt, men vi er tydelige på at Norge som reisemål generelt ikke er der enda. At det finnes reisemål i Norge som har utfordringer i forhold til for mange besøkende på et geografisk område på samme tid er vi tydelige på finnes, men å sammenligne Norge generelt med det med tilstandene i Barcelona, Palma, Venezia og så videre - det er å trekke det for langt. 

Cruisetrafikken til Norge har blitt kritisert de siste årene, men er også den delen av norsk reiseliv som er enklest å regulere – hvert reisemål vet 13-15 måneder i forkant når et skip kommer til kai - på klokkeslettet - hvor mange passasjerer som kommer - og når de drar igjen. Det er enkelt å sette grenser - men det må gjøres lokalt - ikke fra Oslo. Samtidig som man må jobbe med utslippskrav, landstrøm, begrensninger i antall skip, passasjerer mv. – lokalt. Vårt tydelige poeng er man må se på helheten av besøksmønstret på hvert enkelt reisemål, enten de besøkende kommer landveien, med fly eller med båt.  

Vår grunnholdning til utvikling av reiseliv er det som er godt for lokalbefolkningen, er godt for turistene. Når turismen går fra å være en berikelse til å bli en belastning så mister reisemålet sin sjel, og da har man tapt, men det kan man ikke sitte sentralt i Akersgata å bestemme – det er faktisk opp til det enkelte reisemål å bestemme.  Vi tror Odd Roar Lange har rett i at reisemål kan få den store smellen hvis de ikke har - og styrer etter - en plan for bærekraftig utvikling av reisemålet sitt.  

Historien er gammel: reiselivsforskeren Jost Krippendorf beskrev i sin bok Holiday Makers på 1970-tallet om turismens negative konsekvenser og Richard Butler om et reisemåls vekst og død - og gjenfødsel. 

Alt dette er basert på tålegrense - og den må være lokalt forankret. Tålegrensen går når lokalbefolkningen og de besøkende mener at det er for mange besøkende, hvor opplevelsen blir skadelidende og reiseliv blir sett på som en belastning for lokalbefolkningen.  

I fremtiden vil fokuset for de fleste land og reisemål være å tiltrekke seg den «riktig type turist» og hvor antall besøkende styres ved å se helthetlig på reisemålet og bruke mekanismer som å regulere overnattingskapasitet, kreve inngangspenger eller forhåndsbooking, reduksjon i flyankomster og cruiseanløp, samt i den ytterste konsekvens se på beskatning.  

Hva gjør så Innovasjon Norge? 

Reiselivsnæringen har selv tatt initiativ til og laget et veikart for reiselivsnæringen i Norge: mot et bærekraftig reisemål hvor de 10 største organisasjonen i norsk reiseliv er tydelige på at de skal jobbe langsiktig. Blant det viktigste er å sørge for at naturen vi har i dag skal kunne nytes av kommende generasjoner og at alle aspektene innen bærekraft: miljø, mennesker og økonomi likestilles. Innovasjon Norge er tydelige på vi vektlegger alle de 10 prinsippene for bærekraftig reiseliv når vi vurderer enkeltsøknader. Det har ført til at vi har valgt bort å være med på å finansiere enkeltprosjekter som ATV-kjøring, catskiing, vannskuter og så videre.  

Det andre er at vi nå endrer hvordan vi markedsfører Norge internasjonalt. Det handler om hvilke historier vi skal fortelle om Norge. Vi skal i mye større grad spille på flere forskjellige typer reisemotivasjon; ikke bare de store naturikonene som har fått mest fokus tidligere. Vi skal tappe inn i reisemotivasjon som utløser reiser til andre steder og ikke minst andre tider enn tradisjonell høysesong. Vi forteller historier om kultur, mat, musikk og kunst. Om arkitektur i verdensklasse. Om nordmenn og om norske verdier, slik vi nylig gjorde i filmen Proud Experience som er sett over en million ganger på Facebook, når vi forteller om det vakre i en høststorm eller ei bygd når turistbussene har dratt. Om hvor yre vi blir når sola skinner hele døgnet. Og vi vil jobbe målrettet for å treffe segmenter som lar seg begeistre av nettopp slike opplevelser.  

For det tredje så jobber vi med det enkelt reisemål: hva skal de være for hvem? En helhetlig plan for reisemålet hvor man tar alle bærekraftsmålene inn over seg og har en langsiktig plan for reisemålet som innbefatter både reiselivsnæringen, det øvrige næringslivet og kommunen. De beste reisemålene får status som et bærekraftig reisemål med et eget merke, som er internasjonalt godkjent og anerkjent. Bærekraftig reisemål er ikke en godkjenning man oppnår fordi reisemålet er bærekraftig, det er en godkjenning som viser at man har et styringssystem på plass som gjør reisemålet i stand til bedre styring og prioritering av tiltak som tar reiselivet i en mer bærekraftig retning. Til grunn for merkeordningen ligger en standard med 42 kriterier og 104 indikatorer. For at et reisemål skal bli godkjent må de ha målt, registrert og testet på samtlige av disse. Standarden tar for seg natur, kultur, miljø, sosiale verdier, samfunnsengasjement og økonomisk levedyktighet. En handlingsplan er det sentrale arbeidsdokument i prosessen. Godkjente reisemål må remerkes hvert tredje år for å holde på sin godkjenning. Merkeordningen er et redskap for utvikling, og reisemålene må vise en forbedring på sikt. Her gjøres det en kjempejobb fra hvert enkelt reisemål! 

Sist, men ikke minst så jobber vi med den enkelte reiselivsbedrift: hvordan utvikle nye opplevelser til andre sesonger eller målgrupper til å lære de prisdifferensiering og motivere de til å jobbe for en miljøsertifisering. Vi har stor fokus på aktivitetsturisme som i langt større grad trekker folk til naturområder og naturattraksjoner som ikke er belastet, men som sikrer god spredning av turister rundt i det store land.

Det handler om å bestemme seg: vil man ha et bærekraftig reiseliv eller et «berre kraftig» reiseliv. Vi har ikke tro på en 5-årig masterplan for hele Norge - det må løses lokalt for hvert enkelt reisemål, fordi det er forskjell på Flåm og Fauske. Så er det en sannhet med modifikasjoner, og her er vi helt på linje med Odd Roar Lange: På enkelte nasjonale ikoner som Geiranger, Lofoten, Preikestolen, Trolltunga, så må vi som nasjon ta et overordnet og felles ansvar for nettopp ikonene og sørge for at disse reisemålene fungerer optimalt. For det er her utfordringene og problemene både er størst og mest synlig. Det hele begynner med en plan i bånn: hva vil vi med reisemålet vårt. Hvem skal vi være til for - og hva betyr det for hvordan vi må arbeide? 

Fordi det som er bra for lokalbefolkningen er bra for turistene.