Dynamic Variation:
Book
Choose Language
Search & Book
×
Norway Now
Search

Romsdalseggen

Her er et par ting jeg opplevde med ei sjokkrosa jente på tur over Romsdalseggen.

Tekst, Video og Foto: Erik Hattrem

Hva er de beste minnene fra en tur i marka eller fjellet? Er det været, selve skogbunnen, vegetasjonen, utsikten eller maten?

Introversal bok imin verden er det alltid turfølget. Det er kombinasjonen av naturens estetikk og humørfylte folk med levende humor som gjør susen.  Det var derfor jeg inviterte med med Veronica Liabø Johansen til å gå over Romsdalseggen. Til daglig er Veronica trener og instruktør ved Treningssenteret i Molde. På en måte kan du høre at hun er på jobb mens du parkerer bilen på utsiden.

Det er den sinnsyke latteren som ikke kan stoppes av normale vegger eller vindu. De som trener sammen med henne får styrket lattermusklene like mye som armer og bein.

 

Romsdalseggen

 

Vi valgte å kjøre to biler og sette igjen den ene ved startstedet og den andre ved ankomststedet i Åndalsnes. Det slipper man i sommersesongen, da går det også buss fra togstasjonen på Åndalsnes til Venjedalssetra, startpunktet for turen. Kjører du egen bil dit, er det bomvei siste delen som koster 75,-  kroner.

Dagene før turen ble vi enige om å ikke stole på hva værmeldingene tilsa, sekkene skulle pakkes solide nok til å leve i en post- apokalyptisk verden. Neida. Men væromslag og småsult skulle ikke ødelegge turen.

 

Romsdalseggen

introversal bok m  ed rosa turantrekk fra topp til tå, satte Veronica i marsj fra parkeringsplassen ved Venjedalssetra og innover en godt anlagt steinhelle-sti gjennom skogen. Hele ruten fra start til mål er DNT-merket.

 

«Høydemåleren på klokka viser 400 meter over havet», forteller Veronica etter at vi har begynt å tråkke oss oppover de første bakkene langs elva.

Noe som betyr at det er 800 høydemeter igjen til toppen av Mjølvafjellet, turens høyeste punkt. I distanse er ikke turen over Romsdalseggen lengre enn ti kilometer.

«Det er opp ura og til Mjølvafjellet som er stigningene med stor S på denne turen, sier det rosa mennesket rett fremfor meg.»

For videre fra turens høyeste punkt og til steinhytta på Nesaksla er det jevnt og fint med lite stigning. Fra Nesaksla er det rimelig bratt nedover igjen. Noe som krever sitt av legger, fotblader og tær om skoene er litt for store.

 

Romsdalseggen

 

Men det er alt for tidlig å snakke om turens sluttetappe, vi var knapt i gang og turens første og største utfordring kommer alt nå. Etter de første stigningene langs elva og de fine jevne skråningene innover Hestehelan ligger den der:

Ura av kampesteiner opp mellom Aakesfjellet og Blånebba.

 

Den gjør at vi må stege skikkelig ut og til tider bruke hender for å sikre en jevn og fin fremmarsj. Jaggu er det ikke rimelig fint å sette seg ned for å styrte litt kaldt vann på slike steiner også. Spesielt om solen skinner så sterkt som den gjør akkurat den dagen vi er på ferd over fjellet.

 

Veronica har lastet seg opp med en Camelback fylt med springvann fra hjembygda, jeg valgte to halvlitersflasker, fra butikken, med kullsyret vann og smaksatt med lime.

 

«Hvor mye sjokolade har du tatt med deg da», spør jeg vel vitende om Liabø Johansens enorme apetitt på dette energirike kakaoproduktet.

 

«Ei diger plate med Melkesjokolade og Japp, selvfølgelig. Er du snill kan det hende du får smake litt etter lunch», er det kjappe svaret.

 

Hun vet på dette tidspunkt ikke noe om at mye av vekta til min egen tursekk består av nettopp sjokolade og turmat. Doomsday-prepper som jeg er av natur.

 

Romsdalseggen


På vei oppover ser jeg på klokka. Tiden går, for mye av vårt oksygenopptak sløses på en heller usaklig samtale om hvorfor sjokoladekake er så viktig for verdens fremtid, eller noe i den dur. Vi bruker i alle fall ikke oksygenet på fjellvandring, så vi tar oss god tid. Det medfører som en bonus, stadig mer solstekte ryggtavler.


Det var egentlig hovedformålet med hele turen; gå i spektakulære omgivelser og prate om ting som er både artig og interessant. Selvsagt var det en ytterligere tanke. Fotografering.

 

 

Romsdalseggen

Introversal bok Landskapet, dramatikken, skjønnheten og råskapen med Romsdalseggen skal vises frem. Fem filmruller hadde jeg pakket med meg, for å sørge for akkurat det.

Derfor ble det hyppige foto-stop og noen partier måtte forseres to ganger, så jeg fikk de bildene av Veronica jeg ville.

På vei opp siste kneika før Mjølvafjellet hører jeg:

 

«Sjå, snø. Jeg elsker snø.»

 

Da aner jeg hva som venter, selvfølgelig kom en snøball susende og like selvfølgelig bommet den på meg. Veronica kaster rett og slett som en jente. Snøballen ble aldri funnet igjen blant lyng og mose samt at tid og terreng hadde skapt både mat og godterisult. Så rett etter varden på Mjølvafjellet, fant vi en sitteplass i fjellsiden med nydelig utsikt innover Romsdalen.

 

Romsdalseggen

Veronicas lunchmeny er svært enkel kost. Hjemmelaget knekkebrød og te. Jeg hadde med meg en amerikansk stridsrasjon for arktiske strøk, bestående av Tikka masala og sjokolade.

 

Plenty sjokolade.

 

Mellom spising og utsiktsnyting ble forskjellige vinkler og fotokomposisjoner prøvd ut. Omtrent en hel filmrull Kodak Portra 800 ble blåst avgårde under måltidet. Veronica tar også mye turbilder, men på en mer enkel måte en meg. Hun har fått et dypt kjærlighetsforhold til sin Sony Xperia Z5 og brukte den heftig hele turen.

 

«Jeg må jo også oppdatere sosiale medier en gang i blant, men denne telefonen gir meg virkelig gode turbilder, kamerafunksjonen en knallbra, im so in love», forteller Veronica om det eneste fotoutstyret hun gidder å ta med på tur.

 

Og hun er på tur, hele året, så snart hun har fri fra jobben på Moldehallen.

 

Romsdalseggen

introversal bok midt under måltidet viste det seg at doomsday-preppingen ikke var fullstendig bortkastet. Tunge skyer kom drivende inn over oss, og brått havnet først en lokal regnbyge og deretter en haglbyge rett i fanget på oss.

Temperaturen var heldigvis fortsatt rimelig høy, så fukten ble stoppet med skalljakker. Det er jaggu ikke dumt å være forberedt på litt av hvert. Hvem sier nei til litt komfort, sånn når alt kommer til alt?

Etter rasten tok den behagelige delen av turen fatt. Fine stier, ikke for mye bratter og ekstremutsikt i alle retninger.

«Jeg kan navnet på alle fjellene vi ser nå, sier rosa Liabø johansen.»


«Særlig svarer jeg.»

Og så begynner hun å ramse opp. Jeg har ikke peiling, så det er faktisk umulig å si om det stemmer. Ikke skreiv jeg ned oppramsinga eller filmet den, så ingen får noen sinne vite om fjellrekka satt spot on. Men magefølelsen sier at den minst var 98% riktig. For ingen er vel perfekt, var det ikke slik?

 

Romsdalseggen

 

Det som virekelig er en utfordring med turen over Romsdalseggen, er turen ned fra Nesaksla. I alle fall om du har stive fjellsko med hard tupp som jeg hadde. Akkurat her savnet jeg vanlige løpesko.

Som jeg har gjort hver gang jeg har gått lange bratte nedoverbakker i alt for harde fjellsko. Nok en gang skulle turen fra Nesaksla koste meg et par tånegler. Neste gang blir det løpesko hele turen, faktisk.

Det som slo oss på vei ned, var at mange på vei opp tydeligvis ikke så skiltene som hver 100-ende høydemeter viste hvor langt de hadde igjen opp til Rampestreken og videre til Nesaksla 700 meter over havet.

 

Vi ble stadig stoppet av noen som lurte på om de hadde langt igjen. Enten må løypa opp der merkes enda bedre eller tilreisende turfolk må se seg bedre om, for det var mye komikk.

 

Åndalsnes

Bare knappe 150 høydemeter over Åndalsnes møtte vi en engelsk storfamilie som sto fullstendig apatiske og glodde oppover. Kledd i pensko og hverdagsantrekk. Familiens datter lå på bakken og hylte:

 

«This will take for ever!»

 

Visst pokker vil det det, så lenge du ligger langflat og sutrer kommer du ingen vei før evigheten tar deg, tenke jeg og ristet på hodet. Da de fikk vite at de knapt hadde begynt på selve turen opp til Nesaksla, virket det som om de plent nektet å tro det vi fortalte. Stiff upper lip og tusenmetersblikk fra begge foreldre var responsen.

 

Romsdalseggen - Trappa ned fra Nesaksla

Så de skiltene? Skjønte de dem?

 

Tvilsomt.

 

Og kom de seg til slutt opp, er jeg redd nedturen igjen ble nettop det. En grusom nedtur. Verken antrekk eller skotøy hadde noe i den skråninga og gjøre. Faktisk hadde fottøyet til Wellingtons soldater i slaget ved Waterloo vært et bedre alternativ opp og ned Nesaksla.

 

Også for min egen del.

(Last gjerne ned GPS-data i GPX-fil til denne turen)

Videodagbok fra turen over Romsdalseggen

Romsdalseggen Visit Northwest

 

Her går DNTs merkede løype over Romsdalseggen

Romsdalseggenkart

Fra Isfjorden til Åndalsnes over Romsdalseggen i bilder
Åndalsnes
1
Erik Hattrem/tmax100.com
Romsdalen sett fra Romsdalseggen
2
Erik Hattrem/tmax100.com
Romsdalseggen
3
Erik Hattrem/tmax100.com
Veronica og Erik går Romsdalseggen
4
Foto og Video: Erik Hattrem
Romsdalseggen
5
Erik Hattrem/tmax100.com
Romsdalseggen
6
Romsdalseggen
7
Romsdalseggen
8
Romsdalseggen
9
Romsdalseggen
10
Romsdalseggen
11
Romsdalseggen
12
14
14
Erik Hattrem/tmax100.com
15
15
Veronica Liabø Johansen
Romsdalseggen
16
Erik Hattrem/tmax100.com
Romsdalseggen
16
Erik Hattrem/tmax100.com