Dynamic Variation:
Book
Choose Language
Search & Book
×
Norway Now
Search

Maria Holo Leikarnes

Hva en onsdag i Molde kan by på - om du leter etter Maria

 

En snartur ble til frustrert iskrem og smilende pizza på kaikanten, skriver Erik Hattrem.

Tekst og foto: Erik Hattrem

Storlihytta i Molde har en rik historie. Det er også en obligatorisk øvelse å gå opp hit om du bor i Molde. Og nå som den gamle stien opp fra Hatlelia er blitt rene tur-autostradaen, finnes det ikke noen unnskyldning for å holde seg unna. Det gjelder også de som sitter i rullestol, for veien opp er bratt, men utrolig strøken, bare vent så skal jeg vise deg noen bilder.

 

Men tilbake til Storlihytta. Den ble satt opp i 1872 av Grand Hotel og i 1901 kom SMY Hohenzollern med en armada av følgebåter på slep, keiser Wilhelm den andre av Tyskland var nok en gang på norgesbesøk. Og dette året tok han turen opp til Storlihytta for å holde fest.

 

Nå i dag er det ingen keisere på hytta, bare en slags dronning. I alle fall en turdronning. Maria Holo Leikarnes, som er ny leder for Molde og Romsdal Turistforening, skal være oppe på hytta for å møte meg. Nå har Turistforeninga tatt over hytta som har hatt en brokete historie etter at Grand Hotel ga slipp på den.

 

Storlihytta

Det er i brennende solskinn jeg en junidag går fra parkeringsplassen opp fra Hatlelia og mot Storlihytta. Det som normalt bare tar svært kort tid, blir brått til lengre tid. Først møter jeg en klasse fra en av byens barneskoler som har vært på Storlihytta. De løper selvfølgelig alt de små beina makter nedover de bratteste bakkene, hyler og roper. En av de raskeste smårollingene roper mot meg:

 

- Flytt deg, jeg har så stor fart at jeg kan ikke stoppe.

 

Jeg merker at jeg blir skikkelig i godt humør av å se småunger i fri naturutfoldelse, spiller ingen rolle at den nye turstien er bred nok til at hele skolen kunne kommet i samlet flokk. Jeg flytter meg med stor synlighet langt ut i skogkanten, den gesten fortjener guttene med de raske beina som kommer i hypertakt ned mot meg.

Opplevelsen gjør at jeg straks begynner å nynne på Chariots of fire, men nynningen stopper opp når klassens frie sjel kommer spankulerende mot meg noen minutter etter kappløperne.

 

- Tror du det er ekorn her, spør den rundt 110 centimeter høye gutten med sin fineste tursekk på ryggen. I hånda har han en kjepp som Gandalf ville ønsket i sin eie.

 

Jeg svarer som sant er, at mest sannsynlig er det en del ekorn rundt oss akkurat nå.

 

-  Javel, sier han. Tenker seg litt om og spør om jeg er på vei til Storlihytta.

 

Det kan jeg selvsagt bekrefte.

 

- Jeg har nettopp vært der, du har ikke så veldig langt igjen å gå. Kanskje bare noen mil, sier han - trekker pusten og rusler videre.

 

Og veien videre gikk heller ikke rask gange. Jeg måtte nyte utsikten, kjenne den tørre varme junilufta raspe seg gjennom neseborene. Se blåfargen i fjorden kontrastknive med skogens grønne palett. Se på disse bildene jeg tok. Dette er veien opp til Storlihytta.

Gamle Vardeveien opp til Storlihytta i Molde 2

 

Gamle Vardeveien til Storlihytta i Molde

 

 

Fremme på Storlihytta er det første jeg ser, mennesket jeg er på jakt etter, Maria Holo Leikarnes. Hun triller en stor bør, bokstavlig talt. Trillebåra hennes er full av brus. Forsyninger til kioskutsalget som hver onsdag er betjent fra klokka 10 på formiddagen til 20 på kvelden.

Maria Holo Leikarnes

 

- Vi har mye vi ønsker å gjøre med hytta og området rundt, nå som vi i turistforeningen har hytta i vår portefølje. Hytte nummer 522 er den, sier hun.

 

 

I solsteiken på hytteverandaen, under vaiende flagg, med kaffe i pappbegeret og praten godt i gang, forteller Leikarnes om alle mulighetene som ligger i å utvikle Storlihytta videre.

 

- Tenk om vi fikk tak i en flokk geiter, monterte slik halsbånd med GPS-grid som ga de en liten kakk om de vandret utenfor beiteområdet, det hadde vært noe. Ungene hadde elsket det og vegetasjonen hadde blitt beitet ned, sier idekilden Leikarnes.

 

Jeg bare vet at Storlihytta nå er i rette hender. Det gleder et Molde-hjerte og det gleder alle som liker å gå turer i nærområdet.

Etter en times tid med kaffekos og turprat, føler jeg egentlig for å gå mer i Molde-marka. Det er tross alt midt i arbeidstiden. Hvorfor ikke gjøre jobben skikkelig. Fra Storlihytta går stien, også kjent som gamle Vardeveien videre til, nettopp, Varden. Byens utsiktspunkt.

 

Plong Plong piper telefonen i lomma.

 

«Hva gjør du?»

 

Leser jeg i tekstmeldinga fra Dagbladets reiselivsjournalist og reiselivsblogger Odd Roar Lange. Han bor i Molde, elsker Molde og sier han en dag skal flytte fra Molde. Merkelig fyr, som sier slik. Selvmotsigende. Likevel sender han meg tekstmeldinger, og jeg svarer, alltid. Vi er faktisk temmelig gode venner.

 

«På jobb, går fra Storlihytta mot Varden akkurat nå»

 

Er mitt svar.

 

«Jeg kjører hjemmefra nå, møtes på Varden til kaffe?»

 

Skriver Odd Roar før jeg svarer på nytt:

 

«Har jeg noe valg?»

 

Sju sekunder senere, eller noe der omkring kommer det fra Lange:

 

«Nei, faktisk ikke.»

Vardeveien i Molde

 

 

Varden - her kommer jeg!

Varden i Molde

Derfor er det bare å legge gåtakten til rundt 140 skritt i minuttet og vandre opp nok en nydelig turstidel av Moldemarka. På Varden møter først synet av to-tre busser med cruiseturister meg. De skal selvsagt fotografere panoramaet på andre siden av fjorden. Det spesielle er, at alle skal fotografere fra akkurat samme sted, med samme utsnitt. De kunne like gjerne ha kjøpt et postkort. Men uten eget kamera, er du heller ikke ekte turist, da. Uten kamera er du bare reisende. Jeg greier å dy meg for å blande meg blant turistene og klemme meg inn på den kvadratmeteren de fotograferer fra. Jeg tusler bort til Odd Roar som venter på meg ved hytta som ligger på platået.

 

- Det er stengt her, sier han og sikter til cafeen som til tider er åpen der oppe.

 

Men vi banker likevel på vinduet, innehaveren åpner, sier han har stengt fordi han hadde åpent i går og skal ha privat selskap i kveld. Da passer det seg dårlig å slippe turister inn gjennom dørene til levebrødet sitt.

Men vi fikk kjøpe hver vår is. Gjennom en luke.

 

Kaffe ble det ikke. Men det ble nyting av utsikt.

Molde sett fra Varden

 

 

- Den kikkerten der, den var der også da jeg var liten, sier over 50 år gamle Lange.

 

- Det var den også da jeg var mindre, svarer jeg. Også da var myntinnkastet i ustand. Kan faktisk ikke huske at den kikkerten noen sinne har kostet penger å bruke, fortsetter jeg.

 

- Den kikkerten er sannsynligvis det eneste som har gått med overskudd de siste 50 årene, sier Lange.

 

Varden

Ned fra Varden valgte jeg den godt anlagte bilveien som er gruset og tar opp til to biler i bredden. Den tar deg ned gjennom Damefallet, inntaksdammen, Mølleråsen og øvre bydel før du igjen er i sentrum.

 

Etter noen timer på vandring i finvær og med kamera, er en matbit i Molde sentrum det som tilfører kroppen det hjernen min forlanger. Enkel, rask og god mat. Langs kaia ligger en rekke serveringsplasser.

Fra Molde Fjordstuer i vest til Tangenten i øst. Jeg valgte meg en restaurant i midten, som solgte meg italiensk pizza med tynn bunn og iskaldt boblevann fra Eira for drøyt 200 kroner.

 

GlassPizza på Glass

Steike det smakte. Tenk om jeg kunne fått noe slik servert til stabile åpningstider på Varden.

 

Molde - fjell, fjord og fortvilelser
Cruiseskip ved Storkaia i Molde
Sjøsiden
Erik Hattrem/tmax100.com
Molde sommer 2016
Sentrum
Erik Hattrem/tmax100.com
Molde sett fra Varden
Varden
Erik Hattrem/tmax100.com
Varden i Molde
Varden
Erik Hattrem/tmax100.com