Framtidsbiblioteket i Nordmarka

Midt mellom trærne i Nordmarka ligger det en skog inni skogen. Framtidsbiblioteket.

Kunstprosjektet, som er skapt av den skotske kunstneren Katie Paterson på oppdrag fra Bjørvika Utvikling, går ut på å plante en skog for å gro frem råmaterialene til et enestående bibliotek for folk som lever hundre år fra nå.

Paterson, som fikk ideen for flere år siden, føler at Oslo og Nordmarka er det perfekte stedet for prosjektet.

– Fordi byen er omringet av trær, så jeg for meg at skogen kan være del av folks psyke på et mer uttalt vis. Kanskje vil et hundreårskunstverk bli tenkt over og mottatt på en annen måte her.

I 2014 plantet hun tusen grantrær sammen med lokale skogvoktere og et lite team. Frøene kom fra den omkringliggende skogen og ble forseglet i hvit voks for å skjermes fra sultne snutebiller.

Trærnes skjebne er også forseglet, et århundre i forveien. I 2114 skal de bli papir til trykkingen av en antologi skrevet av hundre forfattere, én i året. Hver av dem vil bidra med en upublisert tekst hvis lengde og innhold er hemmelig selv for Paterson.

Hun forteller at ideen kom til henne som en tankekobling mellom årringer og kapitler, hvor hun så for seg hvordan forfatternes tanker setter avtrykk i trærne.

– Det er som om treet absorberer forfatterens ord som luft eller vann, og årringene blir kapitler fordelt utover årene som går.

Listen over bidragsytere er allerede imponerende. Den første, Margaret Atwood, regnes blant science fiction-litteraturens kjemper etter å ha skrevet bøker som The Handmaid’s Tale og MaddAddam-trilogien.

– Hun sammenlignet det å bli invitert med å bli spurt om å donere en nyre til et familiemedlem: «Du sier enten ja eller nei umiddelbart, og jeg sa ja», sier Paterson.

I et essay hun skrev for anledningen, kommenterte Atwood optimismen hun fant innebygget i Patersons prosjekt.

«Vil det finnes mennesker der ute til å motta det? Vil det finnes noe “Norge”? Vil det finnes noen “skog”? Vil det finnes noe “bibliotek”? Det er et uttrykk for håp å tro at alt dette vil finnes til tross for klimaendringer, stigende havnivå, ødeleggende insektangrep på skog, verdensomspennende pandemier og alle de andre truslene, reelle eller ikke, som bekymrer oss i dag.»

Paterson er enig i at prosjektet hennes har en håpefull klangbunn, all den tid det forutsetter at skogen, boka og leseren fortsatt vil finnes om hundre år.

– Framtidsbiblioteket er ikke en direkte kommentar om miljø, men det involverer økologi og måten alt henger sammen – både for de som lever i dag og de som kommer etter oss. Dette er et prosjekt som stiller spørsmål ved dagens tendens til å bare tenke i korte tidsintervaller, hvor man kun tar avgjørelser for oss som lever akkurat nå.

Etter Atwood har flere forfattere kommet til, inkludert The Bone Clocks-forfatteren David Mitchell (2015), Sjón (2016), Elif Shafak (2017), Man Booker International Prize-vinner Han Kang Karl Ove Knausgård (2019), Ocean Vuong (2020) og Tsitsi Dangarembga (2021), Judith Schalansky (2022), Valeria Luiselli (2023), Tommy Orange (2024) og Amitav Ghosh (2025).

En stiftelse avgjør hvilke forfattere som skal inviteres til å bidra. Dette gjøres år for år, slik at prosjektet ikke blir statisk og forfatterne kan reflektere samtiden sin hele veien frem mot den store avdukingen.

Manuskriptene oppbevares i et spesialdesignet stillerom i Deichmanske bibliotek i Bjørvika, og ble åpnet i 2022.

– Rommet ligger i toppetasjen av biblioteket. Rommet har utsikt mot skogen, som vi kan skimte i horisonten, sier Paterson.

– Det er et lite og intimt rom, beregnet på bare to eller tre personer av gangen. Her stilles manusene ut med forfatternavn, tekstens tittel og året synlig.

Da rommet åpnet, var gjennomlesingen av tekstene fremdeles 95 år unna, siden alle tekstene er låst bort. Noe som vil si at hverken Paterson eller noen andre som leser denne artikkelen vil få lest dem.

– Jeg kommer definitivt til å være død når Framtidsbiblioteket fullføres. Da jeg fikk ideen, visste jeg med en gang at det ville overleve både meg og de fleste andre som lever i dag. Det er viktig at jeg aldri ser det ferdigstilt – dette er et verk unnfanget for en ukjent, fremtidig generasjon. Likevel, det vil vokse frem gjennom denne generasjonen og den neste. Bemerkelsesverdig nok kommer jeg til å forme dette kunstverket gjennom hele livet.

Selv om Paterson er nysgjerrig på hva som står i tekstene, nekter hun å sniktitte. Det nærmeste hun har kommet? Å holde eskene som inneholder manusene.

– David Mitchells tekst er rundt nitti sider lang, og Margaret Atwoods eske var også veldig tung.