Gea Norvegica Unesco Global Geopark, Siljan

Siljan har en berggrunn av bergarter som en gang var smeltet stein langt nede i jordskorpa.

Steinsmelta størknet til fast fjell etter hvert, og siden har 40 istider gnagd og slitt på fjellet. Dette resulterte i et vakkert kollelandskap med rester etter gamle breelvdeltaer, en gammel tørrlagt fjordbunn, en elv og noen innsjøer.

Siljan er dominert av skogsområder med koller omkring et sentralt dalføre, Siljandalføret. Dalføret er utformet av isbreer og istidsavsetningene har sørget for gode jordbruksarealer.

På tur i Siljanmarka kan en se mange spor etter istiden, blant annet skuringsstriper, flyttblokker av forskjellig størrelse, sigdbrudd og jettegryter.

De to bergartene syenitt og larvikitt dominerer berggrunnen i Siljan. Dette er bergarter som engang størknet fra smeltemasse langt nede i jordskorpa. For 300 millioner år siden var området preget av vulkansk aktivitet og store sprekker ble dannet. Denne perioden varte i om lag 50 millioner år, og resultatet er det som geologer kaller Oslofeltet.

Syenitter og larvikitter er begge såkalte smeltebergarter, men de består av ulike mineraler og har ulike egenskaper. Disse egenskapene er med på å bestemme hvordan landskapet ser ut. Når larvikitt forvitrer, gir den et betydelig næringsbidrag til jordsmonnet. Dette vises godt på plantedekket.

Auenkollen består av larvikitt, og er et godt eksempel på en relativt lav og rund kolle med frodig vegetasjon.

Syenitt derimot, forvitrer svært langsomt, og bidrar derfor lite til næringsinnholdet i jorda. Skriua i Siljan er en typisk kolle bestående av syenitt. Den har nakne, bratte flåg med skrinn vegetasjon som furu, einer og lyng.