Historien bak Vigelandsparken

Barnevogner triller forbi, en jogger passerer.
Livet går sin vante gang blant all kunsten.

Parken er en naturlig del av hverdagen i Oslo. Folk går tur, trener eller bare slår seg ned med en kopp kaffe.

Men dette stedet er alt annet enn hverdagslig.

Vigelandsparken er verdens største skulpturpark laget av én eneste kunstner. Hver eneste sti, hver visuelle akse, hver skulptur – alt er nøye planlagt av Gustav Vigeland.

Ingen vet helt sikkert hvor mange skulpturer som finnes her. Det kommer an på om man teller hver figur for seg, eller hele grupper som én enhet. Uansett er det godt over 200.

Og rett innenfor porten står mannen bak det hele, og venter på deg.

Skulpturen av Gustav Vigeland er den eneste som har klær på. Alle de andre skulpturene er nakne, frie fra tidens moter, fra epoken og fra sosiale markører. På den måten får de et tidløst og universelt uttrykk.

Vigelandsparken er kanskje det stedet i Oslo hvor du får mest ut av å ha en guide med på turen. Med skulpturer i alle retninger er det lett å overse de skjulte linjene og detaljene som binder alt sammen.

Marit Utaker fra Oslo Guidebureau leder oss gjennom parken. Hun har jobbet som autorisert guide i Oslo i over 30 år.

Marit gir oss ikke fasitsvar, men deler sine egne tolkninger. For dette er ikke en park med en bare én historie, men mange.

Broen

– Denne parken viser situasjoner fra hverdagslivet, sier Marit.

Her er menneskelige relasjoner i sentrum. Fedre som bærer barn, barn som klamrer seg til fedrene sine, kropper som vender seg mot hverandre.

Marit peker på hvor uvanlig dette var på den tiden. I europeisk kunst ble foreldreskap oftest representert gjennom mor og barn. På broen er fedrene overalt – lekne, stolte, beskyttende og noen ganger i kamp med situasjonen.

Blant barna, på midten av broen, står parkens kanskje mest kjente figur: Sinnataggen. Han stjeler ofte oppmerksomheten, men Marit minner oss på at han bare er ett av flere barn på broen. Rundt ham er det andre som leker, tuller, tenker og observerer – hele følelsesspekteret er representert.

Gjennom årene har Sinnataggen sin hånd blitt slitt glatt av besøkende som har tatt på den for lykke. Det er en stille påminnelse om at skulpturene er til for å ses, ikke røres. Bronse virker solid, men tusenvis av hender kan sakte endre både overflaten og kunsten selv.

Ser du mannen med alle babyene? I motsetning til resten av barna på broen, er disse "genier" – gjentakende symboler på "en sterk kreativ kraft".

Kampen mot det onde

Langs broen introduserer granittskulpturer et mørkere tema. Mennesker kjemper med øgler, noen ganger beskrevet som drager, i fire dramatiske grupper som ofte blir kalt Kampen mot Det onde. Disse scenene tolkes ofte som symboler på menneskehetens indre kamper.

Noen skikkelser slåss. Én overgir seg.

I Marits tolkning er denne forskjellen viktig. Hun leser kvinnen som overgir seg som et uttrykk for Vigelands idé om at kvinner var nærmere naturen og bedre i stand til å forstå den og leve med den. Der mennene kjemper mot skapningene, ser det ut til at kvinnene aksepterer dem.

Andre tolkninger er selvsagt like gangbare.

Og det er nettopp poenget.

Legg merke til kontrasten: mens den ene kjemper, ser kvinnen nesten ut som om hun smiler.

Hvordan parken ble til

Tidlig på 1900-tallet var Norge et ungt land som lette etter sin egen kulturelle identitet. På den tiden hadde Gustav Vigeland allerede etablert seg som en av landets fremste billedhuggere, kjent for sine monumentale verk og fokus på menneskekroppen.

I 1921 inngikk Vigeland en avtale med Oslo kommune som var helt uten sidestykke. Han donerte alle sine framtidige verk i bytte mot et atelier, bolig, økonomisk støtte og full kunstnerisk frihet.

Denne avtalen gjorde det mulig å skape ikke bare enkeltstående skulpturer, men et helt skulpturlandskap midt i Oslo.

Fontenen og labyrinten

Når man kommer over broen, åpner parken seg mot Fontenen, verket som først satte hele prosjektet i gang.

I midten bærer seks menn en stor skål, ofte tolket som selve verden. Vannet renner jevnt under dem. Rundt Fontenen utfolder relieffene seg i en kontinuerlig livssyklus: barn som leker, unge par, familier, aldrende kropper, sorg, død – og så nytt liv igjen.

– Alt her går i sykluser. Det tar aldri helt slutt, sier Marit.

Rundt Fontenen ligger Vigelands Labyrint.

Labyrinter har lenge vært knyttet til livskraft og spirituelle reiser. For Vigeland ble den svingete stien en metafor for menneskets ferd gjennom livet. I motsetning til tradisjonelle labyrinter som leder mot ett sentrum, beveger denne seg rundt selve sentrum – Fontenen – og videre ut på den andre siden. Med separate innganger og utganger både mot øst og vest finnes det ingen endelig destinasjon.

– Labyrinten er ikke et endelig mål, du bare beveger deg gjennom den, sier Marit.

I et brev til vennen Hans Dedekam i 1915 skrev Vigeland at etter at han hadde designet labyrinten, ble han bekymret for at noe lignende allerede kunne eksistere et annet sted. Han undersøkte grundig og ble trygg på at hans design var unikt. Stien, hevdet han, strekker seg nesten 3 000 meter, og det sies at han tegnet den på bare ti kvelder.

Legg merke til tegningen av labyrinten. Det sies at Vigeland tegnet den på bare ti kvelder.

Monolitten

Midt i parken reiser Monolitten seg; en 17 meter høy søyle hugget ut av én eneste granittblokk.

121 menneskefigurer slynger seg oppover i en spiral, hvor kroppene er flettet inn i hverandre. Noen ser ut til å klatre oppover, andre virker som om de faller. Om bevegelsen går opp, ned eller kanskje begge deler, er opp til øyet som ser.

Vigeland ga nesten ingen forklaring selv. Han kalte det fantasi, og sa som kjent:

Selv om parken bærer én manns navn, er det mange hender som har vært med på å skape den. Monolitten alene ble hugget over en periode på 13 år av fire steinhuggere: svenskene Gustav Mod og Nils Jönsson, dansken Karl Kjær og nordmannen Ivar Broe.

De arbeidet ut fra Vigelands gipsmodell og under hans nøye oppsyn.

Her kan man studere en slags miniatyrversjon av parken, gipsmodeller, tidlige skisser og arbeider som aldri ble fullført. Man får et innblikk i Gustav Vigelands perfeksjonisme og den nærmest besettende arbeidsmetoden.

Hans privatliv var sammensatt. Han hadde flere forhold, og tidlig i karrieren fikk han to barn. Senere giftet han seg på nytt. Likevel var det først og fremst arbeidet som stod i sentrum av livet hans.

Vigelands leilighet

Som en del av avtalen med Oslo kommune fikk Gustav Vigeland både atelier og bolig i tilknytning til arbeidsplassen sin. Arkitekten Lorentz Ree tegnet en egen leilighet til ham helt øverst i bygningen.

Her er ingenting tilfeldig.

Kunstneren bestemte selv hvordan leiligheten skulle utformes, ned til minste detalj. Varme terrakottafargede vegger møter grønt panel – en fargepalett som går igjen i puter, tepper og tekstiler. Kona hans, Ingerid Vigeland, som han giftet seg med i 1922, vevde små tekstiler etter hans strenge instrukser. Det er en stille hyllest til norske håndarbeidstradisjoner og til håndverksidealene fra tiden, der kvaliteten på tingene rundt oss ble sett på som noe som var knyttet til livskvalitet.

Kunstverkene på veggene er hans egne. Pastellene stammer fra reiser på Sørlandet, der han malte landskap fra barndommen, en personlig kontrast til de monumentale arbeidene utenfor.

Vigeland og Ingerid flyttet inn i leiligheten i 1924. På 1940-tallet flyttet Ingerid ut, og Vigeland bodde her alene de siste årene av livet. Den ene sengen ble fjernet. Tilbake står et enkelt, nesten strengt rom, tilrettelagt rundt arbeidet hans.

I det runde rommet over planla Vigeland en serie relieffer som skulle gå rundt hele veggen. De ble aldri ferdige. Men han visste nøyaktig hvor historien hans skulle ende.

Helt øverst i bygningen ligger mausoleet han selv tegnet – stedet hvor urnen hans skulle stå.