Skrikets ekko

Senhøsten året 1893 malte Munch Skrik i den franske byen Nice ved Middelhavet — mer enn 200 mil unna stedet der ideen til bildet ble unnfanget. Dette stedet kan besøkes når som helst. For å komme dit må du følge en stupbratt, svingete sti opp fra Gamlebyen i Oslo.

Et sitat fra kunstnerens fyldige memoarer beskriver fotturen som forandret kunsthistorien:

«Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned – Jeg følte som et pust av vemod – Himmelen ble plutselig blodig rød – Jeg stanset, lænede meg til gjerdet mat til døden – så ut over de flammende skyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg sto der skjælvende av angst – og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen».

Ekeberg er blitt et populært mål for fastboende og turister. Det modernistiske restaurantbygget var sjokkerende nyskapende da det sto ferdig i 1920-årene. Nå har serveringsstedet fått drahjelp av nyheter som den omfattende skulpturparken — med den berømte utsikten intakt. Herfra ser vi hele Oslo med nye landemerker som Operahuset, Astrup Fearnley-museet, og snart det kommende Nasjonalmuseet — og Munch-museet.

Vi kan skue helt over til den kunstnervennlige bydelen Grünerløkka. Det var også nettopp der — på Olav Ryes plass — at Edvard Munch startet reisen fra tilværelsen som fattig kunstner til stjernestatus.

I dag er denne nordmannen et av kunstverdenens største navn. Likevel har langt fra alle utenfor Norge fått med seg at kunstneren vår er norsk.

– Grunnene kan være mange, sier Hans Richard Elgheim, en ledende Munch-ekspert.

– Munch hadde adresse i Tyskland da han fikk sitt gjennombrudd. Kunsten hans er også unorsk ved at nasjonalitet og tematikk ofte er koblet. Vi sporer heller ingen hint til nasjonalromantikk i bildene hans, som vi helt klart gjør i – for eksempel – verkene til Tidemand og Gude og mange andre norske kunstnere.

Munch, forklarer han, var rett og slett annerledes.

– Han kretset som kjent snarere rundt eksistensielle spørsmål som berører kjærlighet, død og angst. Han var en ekspresjonist som var ivrig etter å overføre følelsene direkte til lerretet. Han var ikke typen som gjemte seg bak konvensjoner eller maleteknikker. Han var en foregangsmann som har dannet internasjonal skole for andre kunstnere.

Munch er også myteomspunnet som ”det ensomme geniet”. Livet hans er markert av opprør, angst og uløste livsgåter. Han trøstet seg ikke – som faren – med skjebnen. Han fant terapi i å skape kunst som var et speilbilde på sinnelaget hans.

Selv snakket han om at det måtte bli slutt på å male strikkende kvinner og lesende menn. Han ville portrettere mennesker som ånder og lever.

Fra 1916 inntil sin død i 1944 bodde han i en sveitservilla på Ekely på Skøyen i Oslo. Han var svært produktiv nesten helt til siste slutt.

I løpet av de 28 årene med adresse Ekely malte han flere tilbakevendende motiver: skogen rundt villaen, landlige omgivelser og kvinneportretter. Mens han holdt på med dette fikk hans samtidige kollega Gustav Vigeland rett i nærheten reist Vigelands-anlegget i Frognerparken.

På Ekely er Munchs atelier fortsatt operativt. Unge, fremadstormende norske og utenlandske kunstnere kommer hit for å male og bli inspirert av arven etter Munch. Stedet er også åpent for publikum på spesielle dager som annonseres god tid i forveien.

Munch har fått mange merkelapper, også som ”evig aktuell samtidskunstner”. Nylig gjorde en av landets største nålevende kunstnere, Bjarne Melgaard, et prosjekt der han blandet egne Munch-inspirerte arbeider med originalene. Utstillingen på Munch-museet på Tøyen skapte kontroverser og debatt. Og det er dette som er så spennende ved Munch: verkene kan alltid aktualiseres og skape reaksjoner.