Eventyreren som kjøpte seg en øy i Steigen

Publisert: 5. juli 2017

Randi: Jeg satt i senga med katten da jeg fant Naustholmen på Finn.no. Da jeg skjønte at hele øya var til salgs, ikke bare husene, kjøpte jeg den. Ikke for å sitte alene med ekko i veggene, men for å skape et vennlig sted i en litt ufredelig verden. Naustholmen ble den åttende fjelltoppen min, etter Seven Summits.

Jeg hadde vært i Steigen før jeg kjøpte en øy her. Noen inviterte meg hit for å padle kajakk for noen år siden. Og bare så det er sagt: Jeg har tilbrakt mye tid i kajakk, men dette er det fineste stedet jeg har padlet. Turkis vann, fullt av holmer og skjær, Lofotveggen i horisonten. Det er dette jeg vil dele med andre

Gjestene mine på Naustholmen er mye ute. De går på fjelltur, padler kajakk, sover i svevetelt mellom trærne, fisker, titter på fugler og tar bilder. Og så er det noen som bare sitter i fjæra og tenner bål. For noen ganger er det nok med et bål.

Jeg kan vel si at livet som eventyrer alt startet da jeg var 18-19 år. I løpet av ett år tok jeg artium som privatist, med eksamener i alle fag. Jeg fikk seks i fransk, og burde egentlig være kjempestolt. Likevel satt jeg i bilen på vei hjem fra Oslo til Ringerike og var veldig lei meg. I ettertid skjønte jeg at det var fordi jeg ikke hadde et nytt mål eller en retning i livet.

Noen dager etter eksamen sto jeg på kjøkkenet og hørte en nyhetsmelding i radioen: Reinhold Messner hadde, som verdens første, nådd toppen av Mount Everest uten oksygen. Faren min spurte hva noen hadde der oppe å gjøre, mens jeg tenkte at dette var det ultimate å mestre. Tenk å komme opp på Everest!

I mange, mange år var det bare en drøm jeg varma meg på, uten at jeg tok et eneste steg i den retningen. Helt til jeg i 1993 endte opp på et fjell i Nepal, med utsikt bort på Everest. Da tenkte jeg at det er mulig, og jeg begynte å forberede meg.

Jeg lå ute i mørket i 40 minusgrader, jeg oppholdt meg i tynn luft og jeg lærte å kle meg riktig, spise riktig og gå meg tørr i stedet for svett da jeg nærmet meg teltplassen. Det handler om de små detaljene. Selv om jeg ikke er så redd av meg, er jeg ingen risikosøker. Derfor forbereder jeg meg godt. Jeg skal alltid komme hjem til «meddan». Så en dag fikk jeg en invitasjon fra en jeg hadde snakket med om Everest, en invitasjon til toppen.

Everest ble det tredje av de syv fjellene. Jeg hadde faktisk ikke hørt om Seven Summits før jeg var på Everest. Da jeg kom ned igjen og sto og så opp på toppen, var det helt umulig å begripe at jeg hadde vært der.

Utrolig mye ble veldig enkelt etter å ha besteget de syv fjelltoppene. Mer enn noen gang tror jeg at alt går, at alt ordner seg. Det er ikke sikkert at det går med en gang, men så går det etterpå, da. Vi har en tendens til å frykte det ukjente, men hver gang man mestrer noe, frykter man litt mindre.

Samtidig anbefaler jeg ingen å bestige Everest, det er det kjedeligste som finnes! Du sitter bare i en steinhaug og venter på å bli akklimatisert. Jeg gikk 25 kilometer på 10 uker, så du kan jo tenke deg hvor sakte det gikk!

Det skjer noe med folk som kommer hit til øya: De bretter opp ermene allerede før de går i land, de vil bidra. Jeg har fått utrolig mye hjelp, Naustholmen bygges i fellesskap med andre. Det er jeg veldig takknemlig for. Noen kom hit i båt og bygget kajakkstativ, ryddet kjelleren og laget urtehage. Gjestene som er her nå, har også har lyst til å hjelpe til med noe.

Dette stedet har en helt egen energi. Og det er jo ingenting som er så fredelig som ei øy, her finnes ikke ett trafikklys, ikke én bil. Det er helt fantastisk, HELT fantastisk!

Jeg visste ingenting da jeg kjøpte Naustholmen. Derfor definerte jeg det første året her som et prøveår. Det er ikke et ekstremsportsted, men du kan prøve ting du ikke har prøvd før. Du kommer med det du er, og reiser med det du er blitt.

Ikke skal det bli så stort, heller, maks 22 gjester skal kunne overnatte her samtidig. Jeg holder på med en reguleringsplan nå for å utvikle øya, men jeg kommer ikke til å putte pengene mine i fliser og membran slik at alle får sitt eget bad. Vi skal fortsette å dele på dusjer og doer, det gjør at vi kommer nærmere hverandre. Selv sover jeg på en madrass på bryggeloftet sammen med katten min.

Det største eventyret jeg har vært ute på, faktisk større enn Everest, var det jeg kalte Sakteruta. Da padlet jeg fra Rørvik til Russland i kajakk i løpet av tre somre, noen ganger alene, andre ganger med selskap.

Den turen satte flere spor, blant annet fordi jeg la klokka under dekk og fulgte tidevannet. Jeg lærte at ting tar den tiden de tar. Så selv om jeg kan ha det travelt, blir jeg ikke stressa lenger. Hele veien ble jeg godt tatt vare på av alle jeg møtte, jeg fikk en hel familie her oppe i nord.

En annen ting jeg tok med meg fra padleturen var å telle gylne øyeblikk i stedet for kilometere. De øyeblikkene som stråler litt, som lyser opp litt ekstra. Rett nord for Rørvik, andre dagen, trodde jeg at jeg skulle bli kjørt ned da jeg hørte båtmotoren og kjente draget i lufta.

Men så hørte jeg en stemme som ropte «Vil dokker ha nåka kaffe?». Da skjønte jeg at det var gylne øyeblikk jeg skulle telle. Til dags dato aner jeg ikke hvor mange kilometer jeg padlet.

Kalenderen for 2018 begynner allerede å fylles, av både privatpersoner og bedrifter. Nylig hadde jeg besøk av en bedrift som skulle ha møte på Naustholmen. Fordi det er ro og fred og litt dårlig mobildekning her, blir man ikke forstyrret av noe som helst.

Det var så fint vær at de satt nede på kaia og jobbet. De sa at de fikk andre og bedre diskusjoner enn de pleide. Men de ble så brune og fikk så tydelige solbrillemerker at ingen kommer jo til å tro at de har vært i møte