Den store reisen over Finnmarksvidda

Lang ferd mot sommer

Befinner du deg på Finnmarksvidda nær Karasjok sent i april, er det lett å tro at du har nådd verdens ende.

Det eneste som bryter stillheten her ute er en svak, nordgående bris, og rumling under føttene i det flere hundre reinsdyr tordner nedover fjellsiden.

Hakk i hæl, spredt i hesteskoformasjon rundt bakre del av flokken, følger fem medlemmer av familien Gaup på hver sin snøscooter.

– Se der, sier Klemet L. Gaup og peker mot en reinsbukk, som sammen med fire simler bryter løs, snur 45 grader og forsvinner mot en nærliggende krattskog.

– Det kan skje på et sekund om man ikke følger med.

Gammel tradisjon

Det er over 50 år siden Klemet var med på sin første reinflytting, en tradisjon som har gått i arv i den samiske familien Gaup siden tidlig på 1900-tallet.

Et sted ni mil over den nordliggende horisonten ligger flokkens sommerbeite og reisens endelige mål, hvor dyrene vil kalve, gresse og fete seg opp til kjøligere vær og migrasjonsinstinktet igjen lokker dem sørover.

Det er også her familien kan ta seg en etterlengtet sommerferie, men først venter flere dagers reise over den mektige Finnmarksvidda, gjennom rå natur, lange dager og korte netter.

Klemet smiler bak den lodne pelskragen, klemmer på gassen og setter fart etter utbryterne. Et av vårens heftigste eventyr har akkurat begynt.

Årlig begivenhet

Reinflytting er en årlig begivenhet i Finnmark, når over 100 000 reinsdyr følger sitt naturlige migrasjonsmønster fra vinter til sommerbeite.

Med dem følger samiske gjetere, reindriftssamer, som i uminnelige tider har hatt dyrene og flyttingen som livsgrunnlag.

Selv om ski for lengst er erstattet med snøscootere og de fleste gjeterne har fast adresse året rundt, forblir kjerneverdiene de samme nå som før, forteller Klemet.

– Det handler om nærheten til naturen, og ivaretakelsen av historie og tradisjoner. Reingjeting er en livsstil, sier han.

Sterke familiebånd

Dagen før flyttingen er tre generasjoner av familien Gaup samlet rundt samme bål på vidda.

Bestemor Marianna Sara legger fete stykker med lavvo-røkt kjøtt over flammene, mens barnebarna øver lassokasting på et gevir stukket i snøen.

– Ikke minst handler det om familie, sier Klemet.

– Vi deler på alt, og samarbeider om alt.

Ved siden av sitter hans eldste sønn, 23 år gamle Niillas Ivar Gaup, som har overtatt driften etter faren. Også han har vokst opp med flokken.

Fra ett år gammel og tjoret fast til farens snøscootersete, til en rutinert og hardfør gjeter i voksen alder. Leppene er sprukne etter lange dager med sol i ansiktet, og over høyre hånd løper to dype arr.

– Du kommer ikke hjem fra en jobb som denne uten noen merker, sier han.

Selv om driften offisielt er overtatt av eldste sønn, forblir faren en selvsagt del av den årlige flyttingen.

– Jeg klarer ikke å holde meg unna. Flokken er fortsatt en grunnleggende del av livet mitt, sier Klemet.

Et virkelig eventyr

Lenge har reinflyttingen vært utilgjengelig for de fleste reisende, men de siste årene har et lite knippe eventyrlystne turister fått muligheten til å oppleve tradisjonen på nært hold.

Liv Engholm i selskapet Turgleder og Engholm Husky Design Lodge, tar med turister på guidede turer i det mektige landskapet.

Reinflyttingen står i dag som en av de mest minneverdige opplevelsene både Turgleder og Finnmark har å tilby, forteller hun.

– Det er et virkelig eventyr for den virkelig eventyrlystne, sier hun.

Fra hele verden kommer folk for å delta på flyttingen, forteller Liv, men det er alltid verdt å ha realistiske forventninger.

Ugunstige værforhold, konsistensen på snølagene eller andre reineiere på flyttefot, kan strande flokken i dagevis. Det gjør det avgjørende for Turgleder å ha flere alternativer.

– Vi har hele tiden kontakt med fem-seks familier. Reinflytting vil alltid være en uforutsigbar prosess, men på den måten øker vi sannsynligheten for å finne noen som kan motta oss, sier hun.

«The Real Deal»

Når turistene ikke er med på selve flyttingen, tilbringer de tid sammen med familien, hører historier, lærer om kulturen, mater dyrene, hjelper til i leiren, lever livet, forteller Liv Engholm.

– Det hele er ikke pyntet opp eller luksuriøst, understreker hun.

– Dette er «the real deal». Her lever du som en gjeter, spiser som en gjeter og sover som en gjeter. Ingen ting av det du er med på eksisterer for turistenes del.

For de reisende utgjør opplevelsen et sjeldent innblikk i en av Europas eldste nålevende kulturer. For reindriftssamene bringer turismen med seg en velkommen sideinntekt, og ikke minst muligheten til å dele de urgamle tradisjonene med omverdenen.

Og etterspørselen bare vokser: National Geographic Travel kåret reinflyttingen i nord som en av 50 «Tours of a Lifetime» i 2014, som kort tid etter ble fulgt opp av Rough Guides «Top 20 Animal Encounters».

Lange arbeidsdager

Gjennom natten synker temperaturen og bålet i lavvoen brenner ned til en glødene haug. I det fjerne høres lyden av snøscootere på fjellet.

I morgen er første fulle dag med flytting, og familien holder hele tiden et øye på flokken, som kan være spredt over flere kilometer.

– Det kan fort gå et døgn eller mer uten søvn. Men man venner seg til det etterhvert, forteller yngste sønn, 18 år gamle Jovnna Issat Gaup, i det han slår seg gjespende ned etter nattens foring.

Etter en kjapp frokost og pakking av slede, er både reinsdyrene og familien i full fart over vidda.

Snøen er hard nok til at reinen får grep, solen er ute på en skyfri himmel og ikke et vindkast rører ved de nakne bjørketrærne.

– Holder seg slik, krysser vi Karasjok-elven før dagen er omme, sier Niillas fornøyd.

Sortering i «kverna»

Før elven krysses må flokken i «kverna».

– Det er ikke så ille som det høres ut, ler Niillas.

På grunn av de store arealene er det vanlig at dyr fra ulike flokker forviller seg og blandes i hverandre i løpet av vinteren. Niillas anslår at mellom 20 og 30 av dyrene som nå befinner seg i flokken til familien Gaup, egentlig hører til andre reineiere i området.

«Kverna» består av en serie sammenkoblede inngjerdinger, mindre og mindre i størrelse, som ender i en sirkelformet sluse.

Her slippes 30 dyr inn av gangen, og representanter fra ulike familier er samlet for å single ut og trekke frem dyr fra egen flokk.

I dag har rundt 20 stykker dukket opp, og på få minutter lukter hele området av reinsdyrpels og kokekaffe.

– Det gir også en mulighet for at familiene får hilst på hverandre, sier Niillas.

– Reingjeting kan være et ensomt yrke. Det er viktig at vi tilbringer tid med hverandre når vi først har muligheten.

Lukten av sommer

Inn i kverna kommer reinen, 30 av gangen, som trekkes bestemt ut av eierne og sorteres etter øremerket: En unik signatur av snitt og buer som skjæres med kniv inn i øret på hvert dyr.

Enkelte rein har ikke blitt merket etter fødselen, og må tas før ferden går videre, forklarer Klemet.

Mens far holder hodet på plass setter yngste datter Sunna Marja Gaup seg på kne i snøen og snitter kalvens øre med stødige bevegelser.

Et par striper med blod og pels har lagt seg i snøen når dyret slippes løs, stabler seg på beina og returnerer fortumlet mot inngjerdingen.

Når det hele er over står dyrene rastløse, åpenbart klare for å komme seg videre over Karasjok-elven og videre mot sommerbeitet.

– De kan nesten lukte det nå, sier Klemet og smiler.

– Du kjenner det på stemningen. Våren er kommet. Vi er på vei nå.