SELBUVOTTER

Lokalt håndverk

Kjører du i rundt en time fra Trondheim sentrum, kommer du til den idylliske bygda Selbu i Trøndelag.

Med litt over 4000 innbyggere i hele kommunen, er det ikke en stor bygd, men det er likevel et viktig sted for norsk håndverk og tradisjoner.

Midt i sentrum finner du Selbu Husflidscentral, som er dedikert til bevaring og formidling av lokalt håndverk, kunnskap og tradisjoner, med et spesielt fokus på to-trådsstrikking – teknikken som blir brukt når man lager selbuvotter.

Fra kvernstein til strikking

Selbu Husflidscentral holder til i en vakker, gammel prestegård, som også huser Selbu Bygdemuseum. Besøker du museet, kan du nyte synet av en fantastisk samling selbuvotter, inkludert noen av de eldste versjonene. Stedet forteller også historien om hvordan Selbu gikk fra å leve av kvernsteinproduksjon, til å bli et strikkeparadis.

– Selbu pleide å være kjent for en ting, og det var kvernstein, sier daglig leder ved Selbu Husflidscentral, Annee Grøtte Viken.

Fra 1500-tallet og frem til starten av første verdenskrig, var kvernstein Selbus viktigste eksportnæring. Men da Tyskland begynte å produsere industrielle steiner, måtte den lille bygda finne en ny måte å tjene penger på. Det var da selbustrikkingen virkelig skjøt fart.

Strikk ble trendy

Mønsteret til selbuvottene kan dateres tilbake til 1800-tallet, og ble designet av den unge kvinnen Marit Guldsetbru Emstad. Det blir sagt at hun bare var 15-16 år da hun for første gang lagde det avanserte to-trådsmønsteret med den berømte selburosa.

– Hun ble inspirert av et hodeplagg hun så i kirken, forteller Annee.

Da kvernsteinproduksjonen gikk nedover i bygda, gikk handelsmennene gradvis over fra kvernstein til votter. Den lokale handelsmannen F.R. Birch ga vottene en pangstart ved å sende dem til nasjonale og internasjonale utstillinger, inkludert Industriutstillingen i Kristiania, og Verdensutstillingen i Paris.

Marit Emstad så også stort potensial i vottene. Helt fra starten spilte også hun en viktig rolle innen salget og markedsføringen. Kort tid etter første verdenskrig ble Selbu Husflidscentral grunnlagt, og eksporteringen av vottene startet for fullt.

– Med selbuvottene ble kvinnenes arbeid på mange måter synliggjort for første gang. Ikke bare fikk de vist frem håndverksferdighetene, men vottene ga dem også en måte å tjene sine egne penger, og på den måten ble kvinnene også mer selvstendige, sier Annee.

I tillegg til votter, ble det også laget strømper og kofter med selbumønster.

Votter byttet mot brød

I takt med at populariteten til vottene økte, begynte stadig flere av beboerne i Selbu å strikke for å tjene penger. Rundt 1930-1940 var det så mange som 3000 som hadde strikking som sin hovedinntekt.

Strikkerne jobbet raskt, kunne strikke mens de gjorde andre ting, og de trengte overhodet ikke mønster. På dette tidspunktet var det heller ikke bare kvinnene som strikket, både barn og menn strikket også så mye som mulig. Man kan ofte se mennene sitte med strikketøy i pausene i skogsarbeidet.

Selbu hadde sitt eget mottak for vottene i den lokale matbutikken. Her kunne man bytte de ferdige vottene mot penger eller mat.

På 1930-tallet åpnet Selbu Husflidscentral, og ble det nye mottaket for selbuvottene. I tillegg fungerte sentralen som en kvalitetspost, der alle vottene ble nøye undersøkt før de ble godkjent for salg. Dette arbeidet har fortsatt Selbu Husflidscentral den dag i dag.

Visste du ...?

Det er mye historie bak vottene fra Selbu. Få med deg disse interessante faktaene!

Et symbol

Under 2. verdenskrig ble motstandsfolk sett med selbuvotter, der kongeemblemet var strikket inn i mønsteret.

Verdensrekord

I 2014 ble verdens største selbuvotter registrert i Guinness rekordbok. Vottene målte 237 cm i lengde og 97,5 cm i bredde! Det måtte 5,5 kilo garn til for å lage vottene, og hele 68 kvinner var involvert i strikkingen. Først ble det bare laget én vott, men for at rekorden skulle bli godkjent måtte det lages et par. En av kjempevottene er utstilt i Norsk Bygdemuseum i Selbu.

Bryllupstradisjoner

Før i tiden var det en tradisjon at kvinnene i Selbu strikket votter til bryllupet sitt! Bruden måtte, med hjelp av de andre kvinnelige gjestene, lage ett par selbuvotter til hver mann på gjestelisten. Vottene ble så hengt opp på det såkalte brudeloftet, der alle i bryllupet kunne se og evaluere håndarbeidet.

Det var heller ikke uvanlig at de single kvinnene i bryllupet fikk i oppgave å strikke til en singel mannlig gjest. Og på denne måten fungerte selbuvotten noen ganger som en Kirsten Giftekniv!