Dynamic Variation:
Offers
x

There was not an exact match for the language you toggled to. You have been redirected to the nearest matching page within this section.

Choose Language
Toggling to another language will take you to the matching page or nearest matching page within that selection.
Search & Book Sponsored Links
Search
or search all of Norway
Publikum på en konsert på Vinjerock i Jotunheimen
Vinjerock i Jotunheimen.
Photo: Henning Mella
Campaign
Course
Event
Partner
Media
Meetings
Travel Trade

Konserter på en avsidesliggende øy, jazz i mørket og rock i fjellet – disse festivalene finner du ikke noe annet sted i verden.

Selv om de fleste av landets festivaler utspiller seg trygt innenfor urbane rammer, finnes det noen våghalser som velger å ta med byens puls ut i den ville og vakre naturen. Det innebærer logistiske utfordringer, svette og blodslit, men også unike opplevelser, absurde øyeblikk og fremfor alt minner som klamrer seg fast for resten av livet. Si hei til tre av festivalene som foregår der ingen skulle tro at noen kunne kunne sprenge gitarforsterkere.

Alt er love på Træna

På en liten øy ute i havgapet på Helgelandskysten har en helt spesiell festival funnet sted årlig siden 2003. På den tiden har Trænafestivalen gått fra å være et lokalfenomen til å høste internasjonal anerkjennelse.

I 2015 kåret britiske The Guardian festivalen til en av Europas ti beste «hemmelige» festivaler, og store norske og internasjonale navn pryder årlig festivalplakaten.

Med under 500 fastboende på en øy som ligger langt fra fastlandet er jo dette temmelig oppsiktsvekkende. Men for Trænafestivalens pressekontakt Magni Sørløkk, er det den naturligste ting i verden.

– Træna har det beste av alt! Den vakreste naturen, det mest euforiske publikummet, de feteste artistene, den diggeste maten, den chilleste campen og de beste festene.

Træna
Træna.
Photo: Silje Martine Mikalsen

Nordlandsfestivalen er en av ikke altfor mange festivaler der selve reisen dit er minst halve poenget, med frisk sjøluft, midnattssol, bademuligheter, fersk fisk og majestetiske fjell blant de bærende elementene. Sånt blir det god stemning av, ifølge Sørløkk:

– Alle blir så glade av å være her. Overalt gjennom festivalen ser vi bare vennskap og kjærlighet. Folk slipper alle hemninger og bare er.

Men helt problemfritt er det ikke å arrangere fest langt til havs.

Båtturen ut til Træna er noe av det beste med hele festivalopplevelsen, men også det det er mest jobb å få til å funke noenlunde smertefritt. Tenk deg flere tusen mennesker som skal fraktes 33 nautiske mil ut i havet, til en øygruppe med 500 fastboende. Og artister som skal rekke fly til neste festival. Det går som regel bra, da – alt løser seg, og alle skal med.

«Træna har det beste av alt!»
– Magni Sørløkk​

Træna
Træna.
Photo: Kristian Sivertsen

Blant de 2 000 tilreisende som årlig tar båtturen ut til Træna er det flere artister som vender tilbake år etter år – Ingrid Olava, Manu Chao og Erlend Øye er blant dem som har danset mange netter i senk under åpen himmel. Sistnevnte figurerer i et av Magni Sørløkks favorittminner fra festivalen.

– For flere år siden, da Erlend Øye var årlig gjest på Træna, husker jeg at han dukka opp overalt. Midt på natta, på vei hjem fra et nachspiel, vandret jeg og noen venner forbi en liten høyde ved kirka, der en svær gjeng hadde samla seg. Vi måtte sjekke ut hva som skjedde og stakk opp dit.

– Der sitter selvfølgelig Erlend midt blant 50–60 salige festivalfolk med en kassegitar og spiller Kings of Convenience-hits. Vi ble sittende der i timesvis. Sånne fine, små overraskelser skjer liksom overalt og hele tiden på Træna. Alt er love.

Jazzgnister i mørketida

Om Træna ligger langt nord, fremstår øya som Lanzarote sammenlignet med åstedet for verdens nordligste jazzfestival. Polarjazz går nemlig av stabelen i verdens nordligste by, Longyearbyen, som med sine 78 breddegrader nord er det nærmeste de fleste av oss noensinne vil komme Nordpolen. At den finner sted i starten av februar, i den siste fasen av polarnatta – den såkalte blålysperioden – bidrar ytterligere til magien, ifølge festivalens pressekontakt Eva Therese Jenssen.

– Det blir aldri fullt dagslys i begynnelsen av februar, men sola begynner å nærme seg horisonten, noe som gjør at man får et eventyrlig blålys midt på dagen. Med de snøhvite fjellene rundt Longyearbyen som kulisser, blir det nærmest trolsk stemning. Polarjazz tonesetter det hele med artister fra både jazz-, rock-, pop- og visesjangeren, og tilbyr musikkopplevelser dag og natt i fire døgn.

Selv om Svalbard tilhører isbjørnens dramatiske rike, er det et langt mer prosaisk problem som tidvis volder festivalen hodebry: Flyforbindelser.

«Det blir nærmest trolsk stemning.»
– Eva Therese Jenssen

Polarjazz, Longyearbyen
Polarjazz, Longyearbyen.
Photo: Christoph Graf

– I mørketida er det bare flyankomst en gang om dagen. Er været dårlig, kan ikke fly lande, og da kan vi risikere at artister ikke kommer seg til Polarjazz. Et par ganger gjennom årenes løp har det vært nære på. En gang hadde vi teknikere som skulle komme opp mandag. De kom seg først opp på torsdag på grunn av storm, forteller Jenssen, som også røper at enkelte artister får kjenne elementene på nært hold:

– Jeg glemmer aldri da Madcon opptrådte i 2013. Yousef var uheldig – han sklei, falt på isen og bristet et ribbein på vei inn backstage. 40 minutter etterpå sto han sammen med Tshawe og fikk hele kulturhuset til å hoppe i ekstase. Det kaller jeg showmanship.

Listen over prominente artister som har spilt på Polarjazz er etter hvert lang. Jenssen slår imidlertid et slag for musikkvorspielet på onsdagen, dagen før offisiell festivalstart. Da overlates scenen til lokale talenter.

– Band har blitt dannet på vorspielet, og det er ikke uvanlig at man får seg en skikkelig positiv overraskelse. Et år grep dama på Posten mikrofonen, og det viste seg at hun hadde en stemme av en annen verden! Mange i Longyearbyen sier at vorspielet er det beste med hele Polarjazz. De blir så imponert over hvor mange talentfulle amatører vi har i denne lille byen med 2 000 innbyggere.

Vilt, vakkert og Vinjerock

I majestetiske Jotunheimen har en kulturell klippe gradvis dannet seg seg det siste tiåret – Vinjerock. Festivalen finner sted på Eidsbugarden, området der den norske dikteren Aasmund Olavsson Vinje satte opp den første hytta i 1868. Og ettersom det var han som ga navn til Jotunheimen, er det vel bare rett og rimelig at festivalen i nabolaget er oppkalt etter ham.

Festivalsjef Julie Forchhammer beskriver Vinjerock som «perfekt for den aktive festivaldeltaker».

– Fra man står opp om morgenen til man legger seg langt utpå natta har man et tilbud på festivalen og i området rundt. Det er viktig for oss å vise frem de mange måtene man kan benytte seg av naturen på, samtidig som vi vil gi publikum gode musikkopplevelser.

Vinjerock, Jotunheimen
Vinjerock, Jotunheimen.
Photo: Joakim Mangen

Naturen spiller en nøkkelrolle når Vinjerock-appellen skal oppsummeres.

– Med Jotunheimen som ramme er festivalen mye mer enn bare musikk. Nærheten til det vakreste Norge har å by på av natur, gjør at festivaldeltakerne får oppleve fantastisk musikk i en annerledes ramme – samtidig som de bruker naturen for det den er verdt.

Festivalen – som forøvrig er landets største over tregrensa – har et primærfokus på kortreiste artister, men med plass til spennende internasjonale stemmer på plakaten. Men å frakte 3 000 festivaldeltakere opp og ned fra Jotunheimen på en helg er ikke alltid like lett.

Med relativt lav kapasitet på festivalområdet må festivalen hele tiden tenke utenfor boksen for å løse utfordringene som dukker opp på en bærekraftig og miljøvennlig måte. At ting ikke går etter planen, er uunngåelig, sier Forchhammer.

– I fjor røk strømmen midt under konserten til Bendik. Da brøt publikum ut i allsang. Samme år ble backstagerommet – en lavvo – helt oversvømt, og det var kun badeender som kunne oppholde seg der. Slike uforutsette ting er en del av hverdagen som arrangør av en fjellmusikkfestival.

Skogen med det rare i

På et nedlagt grustak dypt inni skauen i Sør-Odal, finner Audunbakken sted – som den har gjort siden 2004. Året før satt Audun Hansen i hagen til mamma og pappa og skrev «Audunbakken» på en stor pappbit. I dag har festivalen blitt langt mer profesjonell, men uten å fire en millimeter på særpreg og sjarm.

– Audunbakken er en liten, intim og hjemmesnekra festival som ønsker å være et alternativ til de store, kommersielle festivalene. Mange har sagt til oss at det å entre festivalområdet, dekorert med gamle gardiner, stålamper og sofaer omslynget av gran, furu og bjørk, oppleves som å skru tiden tilbake, forteller sjefen selv.

Audunbakken, Sør-Odal
Audunbakken, Sør-Odal.
Photo: Christer Bell

Tross begrensede ressurser har Audunbakken tiltrukket seg store skandinaviske artister gjennom årenes løp, og festivalen har i tillegg hatt hell med å booke navn før de har blitt store. Men målet er at profesjonaliteten ikke skal synes utenpå, sier Audun.

– Det skal se ut som det gjorde i 2004 da vi startet. Vi har fortsatt den hjemmesnekra scenen, kiosken, hjemmesnekra toaletter og hjemmelaget lapskaus. Det finnes heller ingen annen festival som hvert eneste år bruker tid på å henge opp en gammel frysebag i et tre, og det er nettopp det som gjør Audunbakken til Audunbakken. Vi ønsker å være annerledes. Og litt rare.

«Audunbakken ønsker å være et alternativ til de store, kommersielle festivalene.»
– Audun Hansen

Audunbakken, Sør-Odal
Audunbakken, Sør-Odal.
Photo: Christer Bell

Ikke overraskende er Auduns beste festivalminne av typen der det må bli ordentlig mørkt før lyset kan titte fram.

– Et år regnet det kraftig i flere timer på starten av festivalen. Det var strømbrudd, og gjennomvåte leita vi etter kilden til bruddet i et par timer. Det viste seg til slutt at det var en skjøtekabel som lå og badet i vann og maur. Våte som katter, og med en økende bekymring for at strømmen var borte, skjønte vi at et av bandene fortsatt ikke hadde dukket opp. En av headlinerne det året, Slagsmålsklubben fra Sverige, skulle snart på, men ingen ante hvor de var.

– Vi ringte alle kontaktene vi hadde uten hell, og vi var nær ved å gi opp da klokka nærmet seg 21. Til slutt ringte vi Emmabodafestivalen i Sverige, som bandet hadde spilt på dagen før, og fikk telefonnummeret til et av bandmedlemmene. Jeg ringte, fikk svar, og spurte om de kom snart. Da svarte de: «Ja, visst fan kommer vi». Med det samme sluttet det å regne, sola tittet frem og det ble en av de opplevelsene man ikke glemmer.

Finn din favorittfestival

Konsert- og festivalkalender

Tilbake til toppen

Your Recently Viewed Pages