Livet ved fjorden

«Hei fara! Faltu-riltu-raltu-ra!»

I et showroom for den lokale geitosten bryter Leif Inge Underdal ut i et vers av «Kråkevisa» mens han tramper takten.

– Jeg får folk til å synge med på den siste strofen. Alle kan være med, uansett om de kommer fra Korea eller andre steder, sier han.

Vi er i Undredal, ei bygd som ligger i et eventyraktig landskap ved innløpet til Nærøyfjorden. På kafeen nede på kaia får Undredals besøkende et innblikk i den lokale kulturen. Og, ja: Leif Inge er har navnet sitt fra den lille bygda.

“Hei fara! Faltu-riltu-raltu ra!”
Kråkevisa

Å leve av jordbruket

Den plutselige fellessangen bryter isen like effektivt som skipene som holder den smale fjorden isfri om vinteren. Men det er ikke tilfeldig at det er «Kråkevisa». Moralen i folkevisa er at man skal bruke alt og ikke kaste noe – noe som alltid har vært viktig i denne isolerte dalen.

– Jeg prøver å vise hvordan det er mulig å leve av å dyrke jorda langs fjorden. Alle ressurser må utnyttes til fulle for å opprettholde jordbruket, forklarer Underdal, som også driver matbutikken i bygda.

– Men de som kommer hit skal ikke bare lære noe, de skal trives og ha det gøy også. Så da byr jeg på litt underholdning.

En helt unik ost

Et par minutters kjøring oppover den fortsatt nye veien fra Undredal ligger det et par småbruk som produserer geitost og melk. Midt på dagen henger det en post it-lapp på inngangsdøren: «Melkekona har pause til kl. 14.»

Mens hun gnir søvnen ut av øynene, serverer Erna Underdal Skarsbø kaffe og kake med nylaget geitost. Slik pleier det å være når man får fremmedfolk på besøk. Men osten blir vanligvis ikke laget i rommet ved siden av.

– Den er fra i morges, sier Erna, som står opp klokken fire hver morgen for å melke dyrene.

Noen av ostene selger hun i Leif Inges butikk i Undredal. Men etter at veien kom, har hun hatt kunder fra Nederland, Tyskland, Russland og Øst-Europa som har sett «Geitost til salgs»-skiltet fra veien.

– Vi kommuniserer med fingerspråk og noen ord på gebrokkent engelsk, forteller Erna, som er fjerde generasjon på gården.

Den brune geitosten er et av Norges mest karakteristiske produkter.

– Mysen kokes i 7–8 timer til det naturlige sukkeret i melken blir karamellisert, forklarer Underdal på kafeen, mens han viser frem fire forskjellige osteslag fra det lille ysteriet i dalen. Osten severes med flatbrød, rømme, lokal geitepølse og tre slags syltetøy – blåbær, bringebær og den lokale favoritten: multer. Solbærsaft og friskpresset eplejuice hører også med.

Alt er lokalprodusert, alt er fullt av smak.

– Geitene klatrer fritt omkring på fjellet hvor de finner den beste maten. Og når dyrene spiser den aller beste maten, får du den aller beste melken, sier kjøpmannen.

Stillhet og ensomhet

Fra fjorden kan du se de gamle fjellgårdene som klamrer seg tappert til den bratte fjellsiden. Et godt eksempel er «Stigen», som ligger helt for seg selv flere hundre meter over fjordens turkise overflate.

– Når skatteoppkreveren kom for å samle inn penger i gamle dager, trakk de opp stigen slik at han ikke kunne komme opp. Det sies det i hvert fall, sier Per A. Hove, kaptein på bilfergen MF «Fanaraaken» som går mellom Flåm og Gudvangen.

Ved kysten kan du også se Undredal stavkirke, som ble bygget i 1147 og er den minste i Skandinavia. Kirken holder åpent hver dag i sommersesongen og er vel verdt et besøk.

Langs Nærøyfjorden ligger det fortsatt tre små fjellgrender inneklemt mellom fjorden og fjellene. Her har folk levd og livnært seg siden tidenes morgen. Den største av dem hadde 40 innbyggere et par generasjoner tilbake, men nå er det nesten ingen igjen.

– Bare en enslig fyr blir igjen der om vinteren, sier Hove og peker på et idyllisk lite gårdsbruk idet fergen glir lydløst forbi.

Hove seilte denne ruten første gang i 1962, og et halvt århundre senere er han fremdeles ikke lei.

– Noen sier at det ligger i blodet. Det kan være noe i det,» sier han om det å jobbe på sjøen.

– Det er alltid nye utfordringer, og ingen dager er like. Dessuten er denne fjorden helt spesiell, særlig når sola skinner. Jeg blir fremdeles trollbundet av landskapet den siste biten inn mot Gudvangen.

Også for Erna er det mye som aldri kommer til å forandre seg.

– I løpet av de siste 30 årene har vi fått veier, jeg har fått bil, og det kommer flere turister. Ellers er alt som før. Vi følger med på det som skjer ute i verden, men det er så stille og fint å være her. Alt er som det skal være. Dette er mitt paradis.