Her er Norges verdensarvsteder

En viktig del av arbeidet til FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO), er bevaringen av naturområder og byggverk som sier noe om det menneskelige liv gjennom historien og regnes som uerstattelige.

Utvalget er basert på ti kriterier som omfatter innovasjon, kulturhistorie og natur.

I dag er det over 1000 verdensarvsteder rundt om i verden, fra ikoniske konstruksjoner som Den kinesiske mur, Operahuset i Sydney og pyramidene i Egypt til nasjonalparker, historiske bosettinger og unike kultur- og naturlandskap.

Bryggen i Bergen ble det første norske stedet på listen i 1979 og det hittil siste tilskuddet kom i 2015 da Rjukan-Notodden Industriarv fikk verdensarvstatus.

Her er de åtte stedene som har fått plass på UNESCOs liste så langt.

Bryggen i Bergen

Den vakre trehusbebyggelsen ved Vågen er fortsatt et av Bergens viktigste møtepunkter. Bydelen strekker seg helt tilbake til 1070, da byen ble grunnlagt av Olav Kyrre. På 1200-tallet ble Bergen et økonomisk og administrativt knutepunkt i Norge, med Bryggen som et stadig viktigere senter for handel.

Fra midten av 1300-tallet og fram til midten av 1700-tallet var Bryggen hovedkvarteret for det hanseatiske handelsforbundet mellom Tyskland og Norge, der handelsvarer som tørrfisk, salt, øl, smykker og korn ble utvekslet. Dette var i tillegg en periode med en rik utveksling av kultur, og flere tyske ord og uttrykk har slått lokal rot i vestlandsbyen som en følge av det.

Området har vært preget av mange store branner – senest i 1955 – men Bryggen har vært fredet fra lokalt hold siden 1927, og det er fortsatt mulig å kjenne det historiske suset når man beveger seg langs og mellom de skjeve bygningene. Bryggen i Bergen var et av de to første stedene som ble listet av UNESCO i 1979.

Urnes stavkirke

Blant verdens eldste trekonstruksjoner som fortsatt er bevart finner vi stavkirkene, og de fleste av dem er i Norge. I middelalderen var det mellom 1000 og 2000 av dem i landet – i dag er det bare 28 igjen. Aller eldst er sannsynligvis Urnes stavkirke i Sogn og Fjordane, som trolig er den fjerde kirken som ble satt opp på plassen rundt år 1140.

Kirken, som er bygd i romansk stil, skiller seg ikke bare ut ved sin høye alder, men også gjennom sine staselige utskjæringer og sin gode forfatning. Stavene som bærer bygningen er rikt dekorert, og treskjæringsarbeidet man finner i kirken inkluderer krusifikser, fabeldyr og planteformede ornamenteringer.

Urnes stavkirke er åpen for publikum hver dag, og det er mulig å bestille omvisning for grupper. Kirken er den andre av Norges verdensarvsteder som ble listet i 1979, og den har vært eid av Fortidsminneforeningen siden 1881.

Bergstaden Røros og Circumferensen

I 1980 ble Røros oppført på UNESCOs liste over verdensarvsteder. 333 år med gruvedrift og byjordbruk hadde skapt en helt særegen by på fjellvidda.

Bergstaden har bevart mye av sitt opprinnelige preg med gatemønster anlagt på 1600-tallet, og trehusbebyggelse fra 1700- og 1800-tallet. Naturen i området er vakker og skjermet, med muligheter for å padle gjennom skogen via gamle tømmerrenner.

I 2010 ble verdensarvområdet utvidet til området rundt, som kalles Circumferensen. Bakgrunnen var at området er viktig vitnesbyrd om hvordan gruvedriften har foregått, og hvordan menneskene har tilpasset seg fjellandskapet, naturen og et kaldt klima.

Helleristningene i Alta

Blant de menneskeskapte verdensarvstedene i Norge befinner det klart eldste seg langt nord i landet. Nøyaktig hvor gamle de er strides de lærde om, men helleristningene og bergmaleriene i Alta i Finnmark anslås å være mellom 4000 og 6000 år gamle. Det gjør dem til det viktigste vitnesbyrdet om det tidlige jeger- og fangstlivet i Nord som er oppdaget så langt.

Bergkunsten teller over 6000 helleristninger og 50 bergmalerier, med motiver som spenner fra dyrefigurer og mennesker i fangstsituasjoner til religiøse bilder og geometriske figurer. Den største forekomsten av helleristninger finner vi i Hjemmeluft, der gangveier og guider gjør det mulig å fordype seg ordentlig i denne unike epoken av livet i nord.

Helleristningene ble oppdaget for alvor først i 1973, og 12 år senere ble de innlemmet på UNESCO-listen, beskrevet som «et eksepsjonelt vitnesbyrd» av «høy artistisk kvalitet». Det oppdages stadig nye helleristninger i områdene rundt verdensarvstedet.

Vegaøyene

6500 øyer, holmer og skjær utenfor Helgelandskysten utgjør Vegaøyene, som ble innlemmet på UNESCOs verdensarvliste i 2004. I dette området ble grunnlaget for den moderne norske kystnasjonen lagt da de første bosetningene ble dannet for over 10 000 år siden. En forutsetning for å overleve i dette landskapet, var kreativ bruk av ressurser.

UNESCO begrunner listingen av kystsamfunnet i Nord-Norge slik: «Vegaøyene viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær polarsirkelen, basert på den nå unike tradisjonen med ærfugldrift. Statusen er også en hyllest til kvinners bidrag til dunprosessen.»

Den britiske avisen The Guardian har kåret Vegaøyene til en av verdens 20 uoppdagede øyperler. Det yrende dyrelivet teller blant annet 230 forskjellige fuglearter.

Struves meridianbue

Struves meridianbue var et internasjonalt prosjekt satt i gang av den tyske astronomen Friedrich Georg Willhelm von Struve i 1845. Målet var å kartlegge jordens form og størrelse gjennom å måle avstanden fra Svartehavet til Hammerfest. Med et stort antall målepunkter strukket over nesten 300 mil gjennom Norge, Sverige og Russland skulle de finne ut hvor flattrykt jorden er ved polene.

I Norge finner vi Struves målepunkter fire steder: Meridianstøtten på Fuglenes i Hammerfest, fjelltoppen Lille-Raipas / Unna Ráipásaš i Alta, fjelltoppen Luvddiidčohkka (Lodiken) i Kautokeino og fjelltoppen Bealjášvárri / Muvravárri i Kautokeino. Den førstnevnte er et populært og særegent syn, og det nordligste av alle målepunktene.

Måleprosjektet varte i nærmere 40 år og var det første internasjonale prosjektet Norge deltok i som nasjon. De norske målepunktene fikk – sammen med 32 andre utenfor landegrensene – status som verdensarv i 2005.

Vestnorsk fjordlandskap

De eneste stedene i Norge som står på UNESCOs verdensarvliste utelukkende på grunn av naturen er Geirangerfjorden og Nerøyfjorden på Vestlandet, som begge trekkes fram som klassiske eksempler på det helt særegne fjordlandskapet.

I tillegg til den spektakulære naturen, der breer og fossefall møter majestetiske fjorder og dramatiske fjell, gir kulturlandskapet området en ekstra dimensjon med gamle gårder og støler. På Norsk Fjordsenter i Geiranger kan du dykke dypere i fjorduniverset gjennom utstillinger som tar for seg geologi, historie, biologisk mangfold og miljø.

Det vestnorske fjordlandskapet ble UNESCO-listet i 2005.

Rjukan–Notodden Industriarv

Industribyene Rjukan og Notodden er Norges ferskeste verdensarvområde og kom på UNESCOs verdensarvliste 2015.

I dette området av Telemark foregikk det pionerarbeid ved inngangen til 1900-tallet, da overgangen fra kull til vannkraft i industrien utgjorde det man kaller «den andre industrielle revolusjon» i Nord-Europa. Dammer, tunneler, kraftstasjoner, jernbane og ferger er synlige vitnesbyrd om et industrielt eventyr som utspilte seg i dramatisk norsk natur.

Det som i sin tid var verdens største kraftstasjoner lå i Vestfjorddalen, vest for Rjukan. Transportsystemer de utviklet her, var også med på å sette en internasjonal standard for elektrisk jernbanedrift.

Folkemusikk og dans i Setesdal

... er å finne på UNESCOs liste for immateriell kulturarv. Setesdal på Sørlandet har lange tradisjoner innen folkemusikk og dans, og i 2019 havnet nettopp dans, spill, stev og stevleiken herfra på UNESCOs liste for immateriell kulturarv.

På Setesdalsmuseet på Rystad kan du bli bedre kjent med de rike tradisjonene.

Livet på seteren

Seterdriftskulturen, sommerfjellbruket, er oppført på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Denne tradisjonen, der bøndene flyttet buskapen til fjells om sommeren for å kunne beite fritt, har lange røtter i norsk historie. Mens de var der oppe, bodde de i små trebygninger, kalt setre, og livnærte seg på ulike tradisjonelle matvarer.

Denne kulturen er nå i ferd med å forsvinne helt, men det jobbes heldigvis med å ta vare på mattradisjonene, kompetansen, kunnskapen, bygningene, landskapene, historiene, det biologiske mangfoldet og det unike rommet for kommunikasjon og opplevelser som bare kan oppleves på seteren.

Den norske bunaden

Den norske bunaden er et symbol på uavhengighet og norsk kultur. Norge var i union med Sverige fra 1814 til 1905, og da det norske folk fikk sin uavhengighet ville de også ha en nasjonal identitet. De hentet frem håndverkstradisjoner, mønstre og stoff fra det gamle bondesamfunnet og dette inspirerte utformingen av de lokale bunadene som vi kjenner i dag

Det finnes mer enn 450 ulike bunader, som viser hvor bunaden (og personen som bærer drakten) kommer fra. Bunaden har vært flittig i bruk i over 150 år, og folk i alle aldre kler seg fortsatt i bunad til livets store begivenheter.