Episk film skaper turlyst

I denne episke naturdokumentaren følger vi bokstavelig talt i fotsporene til Olins 84 år gamle far, ute på tur gjennom fire årstider, gjennom rå og storslåtte, meditative landskaper i den mektige Oldedalen i Nordfjord på Vestlandet.

– Jeg laget filmen fordi jeg ønsker at enda flere skal gå ut i naturen og gjenopprette den dype kontakten med naturen og alt levende rundt oss. I den moderne, digitale verden, der flesteparten av oss bor og lever i store byer hele livet, er vi blitt veldig avkoblet og distansert fra den, sier Olin.

Filmen hadde verdenspremiere på filmfestivalen CPH:DOX i København i mars 2023, hvor de skriver følgende: «...en storslått og eksistensiell reise med filmskaperens foreldre som sin menneskelige målestokk [...] Margreth Olin har skapt et slående, cinematisk verk om liv, død, natur og simpelthen om det å være til stede i verden».

– Filmen er en kjærlighetserklæring til både naturen og til min far, men også til min mor og til slekten min. Og til dyrene og de bitte små, fantastiske insektene som lever i den, påpeker hun.

Det du elsker, bryr du deg om

Men bakteppet for filmen, som du absolutt bør ses på kino, er alvorlig. Olins prosjekt var å lage en film om klimakrisen som truer oss, men som fortelles på naturens premisser.

– Dette er min mest personlige film. Filmen tar opp det evige perspektiv i naturen og menneskets forgjengelighet, men også sorgen ved å oppdage at grunnen til at fossene bruser flottere enn noensinne, er at breene smelter, at naturen er i ferd med å endre seg, og at det er så mye som er i ferd med å gå tapt, påpeker Olin.

Naturens drama

Da koronapandemien stengte ned landet, reiste hun hjem til foreldrene, og begynte å filme deres hverdagslige liv i den dramatiske Oldedalen, som også er et populært turistmål. Faren, som alltid er ute på tur, så fort anledningen byr seg.

Der både snø og hele fjellsider plutselig raser og raserer både veier, gårder og utraderer hele familier, men også der sansene får åpne seg vidt og fritt, der ørna seiler mellom løpske skydotter og himmelhøye tinder.

– Det er ganske unikt å komme fra et sted der du ser hvordan urkreftene i naturen har formet det utrolige landskapet på Vestlandet. Hvordan vannmassene og breene har slipt fjellene i tusenvis av år, og hvordan naturen har tegnet iøynefallende grafiske tegninger i berget. Det er som om du ser blodårene og nervene til jorda selv, sier hun.

Naturens kraft

Men utover det du ser og hører, er det også noe bakenfor som vi bare kan sanse. En kraft som fyller oss med energi, mener hun.

– Jeg kjenner bokstavelig talt at batteriene mine lades når jeg er ute i naturen, fortsetter vestlendingen, som vokste opp i Stranda, en fjordbygd ikke så langt unna.

Fortsatt tar naturen pusten fra henne.

– Under innspillingen var vi med en brefører inn i en blåisgrotte midt på vinteren. Det er en av mine topp fem-opplevelser i livet! Jeg har aldri vært på et så vakkert sted. Vi måtte krype inn i en trang sylinder av is, og inne i grotten opplevde vi en slags 3-D effekt – vi kunne se langt innover i den blålige isen. Vi var der i timevis og filmet, forteller hun.

Se Margreth Olin prate for TEDxArendal om hvordan hun brukte tid i naturen for å få tilbake kontrollen i eget liv og hvordan dette inspirerte hennes siste dokumentarfilm.

Naturens eget soundtrack

For naturen setter også fantasien i sving.

– Pappa har tatt meg med på tur hele livet. Han lærte meg å se trollmenn og skapninger i fjellveggene, og å lytte. En dag vi satt inne ved Briksdalsbreen, hørte jeg plutselig et helt orkester inne fra breen inne i hodet mitt. Det var vinden som sang i bresprekkene, forteller Olin.

Naturens egne lyder spiller også en stor rolle i filmen. Under innspillingen brukte de mye tid på å fange naturens egne melodier – og skape en hel natursymfoni ut av det, som ble oversatt og fremført av London Contemporary Orchestra.

– Vi senket blant annet ned mikrofoner i isbresprekkene og fanget lyden av hvordan de runde, glattslipte elvesteinene klaprer mot hverandre i den strie elvestrømmen, forteller Olin.

Filmen er både meditativ og storslått, og de mektige dronebildene viser hvor ufattelig små vi mennesker er ute i den store naturen. Som både kan ha en sterk terapeutisk virkning på oss, og virke helende, mener Olin.

Friluftsliv

Å være mye ute i naturen, og dyrke friluftslivet, er også dypt forankret i den norske folkesjela.

– Alt vi trenger for å leve gode liv har vi i naturen. Det er det som er friluftsliv. Bare hør på ordet, «fri-lufts-liv»: Det finnes ikke liv uten luft, og når vi er ute, opplever vi indre frihet, sier filmskaperen, som også forbinder ordet med «boblende glede».

– Det å erfare verdien av å tilbringe tid ute, føle mestringsopplevelse gjennom å gå turer, å sove ute, fange egen mat ute, det å oppleve det fantastiske med å ta imot den kraften som er i naturen. For naturen kan gi oss fysisk og psykisk styrke. Naturopplevelser og kontakt med dyr kan være ren terapi og faktisk også avhjelpe traumer og styrke folk med nedsatt kognitiv evne, filosoferer Olin.

Variert natur

Og natur, det har Norge mye av.

– Vi har et langstrakt land som er vakkert på ulike måter, fra den milde sørlandskysten til de dype innlandsskogene eller den mer dramatiske naturen på Vestlandet, der jeg kommer fra. Her kan du oppleve Jostedalsbreen, Europas største innlandsbre, til tross for at brearmene mange steder nå, på grunn av klimaendringene, er blitt kortere og henger høyere i dalførene, noe du ser tydelig på filmen, påpeker hun.

Nedsmeltingen av Jostedalsbreen er også et alvorlig bakteppe for filmen.

– Den er som et enormt stort dyr som ligger over fjellene, med hvite tentakler ut i dalene, som raser og braker og vokser og smelter, puster og beveger seg, og former landskap og omgivelser, påpeker Olin.

Kunsten å ikke gå så fort

Hun mener også at man som turist bør ha øynene åpne for å besøke steder som ikke alle andre besøker.

– Det finnes mange naturperler som ikke er så oppdaget, og man behøver ikke dra dit alle andre drar. Vi må forvalte naturen vår med ansvar, sier hun, og slår samtidig et slag for kunsten å gå litt saktere når man først er på ute på tur, med alle sanser påkoblet.

– Det er mange som bruker naturen til en treningsøkt, og det kan absolutt være fint. Men pappa har lært meg verdien av å ikke gå så fort at du glemmer å se deg rundt, av å gå jevnt og rolig, uten å slite seg ut, og av å være i og ta inn alt rundt seg. Observere omgivelsene både med «makrolinse» og i vidvinkelperspektiv, med undring, akkurat som jeg gjør i filmen. Mange som har sett filmen sier også det: «Jeg går altfor fort», «jeg har alltid på hodetelefoner» – «nå skal jeg gå tur i et roligere tempo og forsøke å lytte på naturen en annen måte», forteller Olin.